Det var ikke alt tømmeret som kom fram til kjøperne i Fredrikstad. Noe ble igjen på botn langs vassdragene på den lange vegen sørover. Det kunne skyldes at det ikke var tørt nok fra starten på lunnene enten ute på isen eller pent stablet inne på land. Barkinga var her sjølsagt for å få til god tørk, men også tidspunkt på når tømmeret vart høgd og utkjøringa for utlegginga før merking fant sted, hadde betydning.

Kom ikke så lang
Denne stokken som er med på utstillingen i Fossehuset under Fossedagene har ei heller kortreist og spesiell historie:
Stokken er av typen småfuru - den holder såvidt minstemålet som var satt for hugging og fløting  - 30 liter. Den var høgd vinteren 58/59 og planlagt for fløting gjennom Atnbrufossen. Den må ha frosset fast i isen og ble derfor etterlatt av kjørerne. Der sank den på botn av Atnasjøen - den var ikke tørr nok. I sommer ble den tatt opp av dykkere i forbindelse med rydding av sjøbotn for å bedre forholdene for garnfiske. En kan vel på mange måter si at denne stokken kom da fram til slutt og til rett tid og til rett stelle.

H.S.