Det er mange tanker du kan gjøre deg på en stille høstdag der du rangler rundt i Atnfossen. Det som slår en er at vatn er noe snåle greier. Det er på den ene sida så medgjørlig og smidig og hjelper både mennesker og dyr til å leve. Men så er det "vrangsida" da med flom og ødeleggelser.
Men vatnet har en nuik evne til å skifte vesen og energiformer slik som i Atnbrufossen.


Det begynner liksom så stille og pent på Øverhølen. Stillingsneregi kalles dette i fysikken, altså vatnets evne til å utføre et arbeide på grunn av sin stilling, i det her tilfellet at vatnet er samlet på Øverhølen.


Det er klart på  "stillasjen".


Det starter liksom pent for å vise godsida sjøl med litt fart


Men så bær det i vegen og da snakker vi om beveglsesenergi og det til gangs.


Full fart ned mot Hølen.

Men hva skjer der?
Det samme vantnet fell tel ro, snilt som et lam og fortsetter nedover på sin vandring mot havet. Men det skifter fort. Den som har raftet fra lona neda Nygård ( Ytterhølen ) tel Mogrenda vet at det vart fort fart på sakene. Og der venter snart Finstadskjæret og Lonfossen. Rene skjærsilden, spør du meg.

Men det er jo ikkealle som ønsker å stfte bekjentskap med vatn på den måten, sjøl om det er mange som er fasinert av det. Det er mange raftere og kanopadlere i sving i både i Atna og Setninga om sommeren.

Det held lenge med å gå slik og range i fossen og nyte vatnet, i stille og fart. Og i Vannbruksmuseet finner du mange eksempler på hvordan menneskene klarte å temme vatnet og få det til å arbeide i deres tjeneste.

Atnfossen er verdt et besøk året rundt.

H.S.