En solklar morgen her i fjellbygda. Flagget heises på halv stang i Uti. Tegnet vi grudde for men vært forberedt på. Anton Brænd har gått ut av tiden torsdag morgen
 

Med de første solstrålene over kjente fjellprofiler , la han ut på ei ferd jeg ikke vet henn.. Over snøkvite fjell med renstrakk og rypespor denne vakre marsdagen.

Attende står vi  hans sambygdinger med sorg og sakn, . Et tommerom vi likevel vil fylle med gode minner.

Vi hans jaktkamerater  minnes med stort vemod over senioren som alltid var der. Fyste som siste jaktdagen år etter år. Kunnskapsrik og stø Alltid vennlig veiledende for nye og gamle på laget. Full av historier og minner han gjerne delte med de som ville lyttende. Historier fra sitt lange jegerliv. Men og minner mye lengre attende om gamle storjegere før han i Sollia

Som jeg vil sakne han! Aldri mer høre de ¨årvusse samme jakthistoriene som kom ved gitte anledninger. Hans understrekende nikk til det usagte eller fortalte. Dråpen fra nesen kalde høstmorgener ved nyfelt elg.

Kjappe steg når han skulle komme seg på post . Sigende gjennom tett bjørk så lytt at det måtte være «kræsaføre» om elgen skulle bli var han. .»Antonposten « vil det hete etter ham. Vi som hadde gleden å jakte i lag med ham, vil hver enkelt ha minner om AB på ulike steder .Flyktige stedsnavn som «åringen hass Anton», «der’n AB skøt na svære gjeldkolla».

Hver av oss bærer med oss gode minner og glede over så mangt.

 

Vår gode nabo og hjelpsomme  medmenneske. Smålåten  på egne vegne.  Men blant de fremste i skytterkonkurranse. Helt sikkert langt framme når ulike dugnadsprosjekter skulle løses.

-Godt hu’e på’n ,har vi alltid visst. Et bankende hjerte for bygde-Norge og hass egen fjellbygd i sær.

Vi hans sambygdinger rakk heldigvis å hedre ham med æresmedlemskap både i Skytterlaget og Sau og Geitalslaget. Fosseprisen fikk han og for sitt lange aktive virke som samfunnsbygger og bidragsyter. Som tradisjonsbærer, som jorddyrker- ja han brøt mange mål ny jord som utvidelse av  gardens jordbruksdrift, stelte ungskog og visste at skog og må dyrkes fram Fisker og dyktig storjeger ,med tru på både gleden og nødvendigheten av å høste av naturens overskudd.

Han arbeidet lett, like lett som han med glede svingte seg på dansegolvet. For oss naboer en alltid tilstedeværende og Jeg som vaks opp «nøen å tjue» år etter ham i livsløpet og fikk han som nabo i skog og jord, jaktkamerat og venn. - Alltid der. .

Så kom timen  da du og skulle «færa sø’ver» som du med ditt lune  understatement stedfestet  livets endepunkt i vårt liv på jorden.

Sårt  å ta avskjed med deg her om dagen. Du takket for følget og odt g naboskap. Ditt faste håndtrykk  fra ei nå mager hand. «Trong hæsj å  vassfyllte auer» vart det. Bjørn frå landet – din slektning,  formulerte seg slik – De er når de teier, østerdølane er mest veltalande».

Atnsjøens bølgeskvulp mot land ved Nystedbekken, eller  skjelvende løv i Storholten vil kviske A-B , A-B til oss.

Bare fjellene lever evig. AB ut vår tid.

JØ