Vinterkjøring i adventstida - del 3


Bildene: Fra Lessingsmyrene

Mye vinterfôr og nyttige materialer fra utmarkene

Alt av materialer som trengtes, reparert trekopp og annet som skulle til seters og som tålte vinterlagringen der – og som lett kunne erstattes etter innbrudd eller langfingret besøk, ble kjørt innover om vinteren framfor å bli fraktet med kløv om sommeren. I sengene ble det brukt isstør som sengefyll. Den ble skiftet hvert år. Isstør ble slått på Naråtjønna og kjørt direkte derfra til seters. Den var da helt tørr og støvfri. Det ble en av vintergjøringens gleder å hive ut det gamle sengefyllet og få inn nytt, friskt og rent.

Da gardene solgte unna sameiestrekningene holdt de tilbake blant annet vedrett til gardene. Det hadde sin naturlige og rasjonelle forklaring. Kjøperne var bare ute etter barskogen og det som kunne bli slagslast, mens det for gardbrukerne var nødvendig å ha tilgang på beite om sommeren og ris, ved og mose til vinterkjøringen. Og da brukte de gjerne seterveiene som stamveier for all annen nyttekjøring. Da hadde de gode veier for eksempel til Veslegrytdalssameiet mot veiløst terreng til det noe fjernere Hattlia som kunne være en alternativ strekning for å hente ris og bjørk. Når det var tømmerdrift i Hattlia var det vei, og da kunne vedbjørk og ris bli hogd og hentet der. Men det var tyngre kjøring med motbakke langs elva og opp til Atnbrua.

Ved kjøring vinteren gjennom var kjørekaren alltid på utkikk etter gode emner til ulike formål: sledemeier, skjæker, kuler til trøyser, ølhøner, øser og fat, krokvokste stammer og kvister som kunne egne seg til moldvardskroker for å nevne noen. I mange tilfeller planla folk at unge trær skulle vokse seg til naturlig bruksform gjennom en mild form for tvungen vekst – det vil si at f.eks.  unge bjørketrær ble bøyd slik at de for eksempel ville få riktig spenst som sledemeier når de etter 10-15 år eller mer hadde nådd passelig dimensjon. Slike planlagte trær fikk stå i fred for andre.
BB.