Bjørn Bænd: Vinterkjøring i førjulstida - del 1

sollia.net presnterer her en beskrivelse av vinterkjøring i adventstida - skrevet av Bjørn Brænd. Artikkelen fordeles over tre dager nå i førjulstida

Bildet: Måssåkjøring
Vinterkjøringa var før i tida et stort kapittel i årets arbeidsrytme. I prinsippet ble all tungtransport gjort på vinterføret med hest og slede, noen brukte kjøreokse istedenfor hest. En okse var rimeligere og enklere skaffe – det kunne skje ved påsett og opptrening av kalv fra eget fjøs. Hesten, derimot, måtte kjøpes enten direkte av de som satte føll på hoppene, eller det mest vanlige på et marked: Grunset og Stav var de nærmeste i nyere tid.

 Bildet: Her har et gammelts hesteslep takket for seg i bakkene opp mot Lessingsmyrene

Faste vinterveileder

For å få et godt resultat av vinterkjøringen, var det viktig å ha faste, gode veier. Derfor ble så mye kjøring som mulig planlagt å skulle foregå etter de samme veiledene for så mye kjøring som mulig. På dette området var naboene kollektive. Med teigblanding i skogen, slåttene spredt over hele Atneliens område fra Atnsjømyrene i vest til slåttene i Storgrytdalen i nordøst, setre i Sjølisetergrenda, Veslegrytdalen og Storgrytdalen og ikke minst hovedferdselsåra for transport til og fra gruvesamfunnene på Kvikne, Røros, Tolga, Alvdal og Folldal, var det naturlig i størst mulig grad å gå sammen om å kjøre opp vinterveiene.

Det var viktig for veiens kvalitet at kjøringen begynte så tidlig som mulig etter at den første snøen hadde lagt seg. Da kom det raskere solid tele i bakken, det var særlig viktig over myrene, og underlaget ble fastere der hull og sten i ulendt terreng ble til et jevnere sledespor.

Oppkjøring av veiene begynte naturlig nok med utgangspunkt i gardene ved Atnbrua, og med korte strekninger til å begynne med. Først ble fôret i løene nær gardstunet kjørt hjem, deretter begynte man med mosen, løvkjerver fra hess og fôr fra hess og stakk, deretter ris og ved.

 
Bildet: Fra heimkjøring av høy fra setra til Nordre Moen i Vesle-Grytdalen. På lasset Ole P Moen (Mobro) og Audhild Torkildsen

Kjøring og opparbeiding av vinterveiene

Vinterkjøringen etter høyet fra slåtteløer lengre vekk og setrer begynte også så snart det var sledeføre innover. Det var viktig å komme i gang tidligst mulig før jul. Da var dagene lengre, temperaturen vanligvis høyere enn innunder og etter jul, og været som regel til å mestre. Veien ble heller ikke så utsatt for snødrev og fonner. Før jernbanen kom hadde den store trafikken til og fra gruvesamfunnene på Folldal og Røros sin viktigste periode etter at de lokale veiene var kjørt opp og utbedret til fraktestandard. Fra Storgrytdalen gikk veien videre nordover forbi Kvislåseter til Alvdal. Fra Sjølisetrene og Breisjøen fortsatte en viktig vintervei nordover Sølndalen til Lovise hytte på Plassen i Alvdal. En viktig vei til Røros gikk over Grimsbu og Savalen. Brukerne på Nesset og Strømbu kjørte også om Sjølisetrene når de skulle innover  til Bresjøen og nordover til Lovise hytte eller Røros.

Veien til Stor-Grytdalen ble kjørt opp i to-tre etapper. På den første etappen ble veien kjørt opp, og ulendte strekk, bekker og Veslegryta sikret med risbruer – det vil si en armering av vier- og bjørkeris, snø og vann som frøs til en solid bru. Som regel kjørte de med seg en ved- eller høyvending tilbake fra slåttene ved Næråtjønna, Slåttbekken og i Haugakjølla.


Bildet: Fra skaret over fra Lessingsmyrene over til Stor-Grytdalen


Bildet: Fra sjølve vinterdalsskaret

Neste etappe var strekningen Haugakjølla over Lessingsmyrene og Skardet til Storgrytdalssetra som det normale lajet. For å få god vei fra setra til overfarten i Skardet, kunne man gjerne ligge over en dag eller to for å hogge og kjøre fram ved til neste setersesong. Så en ettermiddag ble det lesset opp og klargjort for hjemturen neste dag. På de første turene fullesset de gjerne med starr fra slåttemarka på Lessingsmyrene på veien hjem. Det gjaldt å få med så mye som mulig ved så lang kjøring – lassene var så store at de subbet både i bredden og høyden når de skulle igjennom låveportene.

Bildet: Ute på Lessingsmyrene vart det høstet isstør