Tømmermerking

Publisert 30.04.2010 01:01

Tømmermerking
 
I gamle dager stod disse siste vinterukene i innspurten med det arbeidet som skulle gjøres i tømmerskogen. Hoggerne avsluttet sine akkorder, tømmerkjørerne lunnet det siste fra stubben og kjørte så mye hestene tålte mens det ennå var føre. Ikke sjelden berget nattekulda de siste vendingene til tømmervelta eller elvebakken.
 
Tømmeret ble lagt på elvebakken eller ører i elva til tørk og for å vente på vårvatnet. Det var tid for de siste rundene med måling og merking av tømmeret. Det var stemning og glede når tømmermålerne kom og slagene fra merkeøksene hørtes som de første trommende vårtegn over elveisen. Tømmermålerne hadde en viktig oppgave. De nøt tillit både hos selger og kjøper, og var ansatt i det frittstående Glommen tømmermåling. Anton Brænd var Sollias siste tømmermåler.
 
Selgeren hadde interesse av å få best mulig måling, og kjørerne passet på at stokker med råteskader, langkrok eller gankvister lå godt nede i snøen, eller at de var lagt slik at skaden ga minst mulig trekk i kvalitet og pris. Det var to tømmermålere som arbeidet sammen, én med klave og én med stikkbok. Klaveren målte hver stokk og ropte lengde og dimmensjon. Stikkeren gjentok størrelsene da han satte en prikk i den riktige rubrikken i stikkboka. Hvert sortement hadde sitt ark og hver kjøper sitt merke som ble hogd inn i hver enkelt stokk med påslagerøks. Hver stokk fikk fra åtte til tolv slike merker. Selve merket spratt ut av øksa og var samleobjekter for ivrige tilskuere i yngre årsklasser. Kjøpermerket for finértømmer og stolper var høyt verdsatt, granslip og småfuru var massevare og stod lavt i kurs.
 
En og annen kjempestokk – minst kubikkmeteren skulle den være i gode, gamle dager – påkalte konjakkflaska for en høytidlig dram. Disse stokkene var dramstokker, og de ble korrekt klavet og kubikkberegnet på stedet. Når drammen ble skjenket rundt, tok man lua av i høytidelig respekt for den skogens kjempe som nå lå i tømmerflaken.
 
Når dagens måling ute på elva var over, begynte kontorarbeidet. Da satte tømmermålerne seg og summerte antall prikker av alle sorter tømmer,, gran og furu hver for seg, slip- og skurtømmer, finér, spesialtømmer og stolper fordelt på alle kjøpere og eventuelt for alle leverandører det var målt tømmer for om dagen. Summer skulle stemme på kryss og tvers, og når alt var gjort opp, signerte begge målerne, originalen ble sendt Glommen Tømmermåling og leverandøren fikk sin kopi.
 
Ofte ble det sene kvelder før tømmermålerne var ferdige med dagens arbeid.
 
Men nå hadde tømmeret skiftet eier og var klargjort for neste etappe på veien mot sagbruk eller sliperi lenger nede i vassdraget. På den mest tenkelig forurensningsfrie transport på elveryggen av småfuru, skurslip, batting, finér og sviller, ja, stolper, innlegg og vedtømmer, 30-litringer og kubikktrær som et av vårens vakreste, stillferdige og gyldne eventyr.
 
Unge og gamle møtte fram til den første fløterdagen – særlig de åra det skulle fløtes gjennom Atnedammen og fossen. Friskere stokkedans så vi aldri enn den ved Atnbrua.
BB
 
Bilde av dramstokk foto Hans A.Brandt
Tømmermåling på Setningsjøen. Her er mannskapet samlet rundt en dramstokk på 1820 liter = 1,82 m2. Fra
venstre: Skogvokteri Statens skoger og på Statens vegne leverandør Peder P. Kulstad, Åsmund Wollum, Ragnar Kulstad (Nyeggen),Per Uthi, Arne Tangen, tømmermåler Anton Brænd, Olaf Hagestuen, Aage Henry Hagestuen og tømmermålerOdd Modahl fra Mogrenda
 (Foto: Hans A. Brandt, ca. 1956, utlånt av Lars Otto Wollum)