Tid for vinterkjøring

Bildet viser en gammel høyløe på det som var Oppis setertrø i Vesle-Grytdalen. Oppi (Øvre Atnelien) er i dag en del av Uti (Nedre Atnelien) 30.11.19.

Når det ble sledeføre tidligst mulig om høsten begynte vinterkjøringen av høy fra myrer og de andre utslåttene, setertrøene og måså fra skogsmark og fjell. Helst skulle denne kjøringen være avsluttet før jul slik at man ikke måtte kjøre opp igjen veiene hvis de snødde og  føk igjen av drevsnø gjennom julehelgen, og for å slippe å kjøre i den oftest meget strenge januarkulda. Dessuten var det annen kjøring som stod for døra, dels varetransport, dels kjøring av kol og ved til gruvene nordover i Østerdalen, og tømmerkjøring av fløtingstømmeret som skulle på elva.

Gradvis nedtrapping
Høsting av høy fra utmarksslåttene opphørte stort sett de de første tiåra etter 1900, og det ble mindre kjøring fra utmarkene. Men kjøring av seterhøy og måssåkjøring holdt stand til etter andre verdenskrig, og vedkjøring enda lenger mot vår tid.

Vinterfor nødvendig
I gammel tid var seterbruket sentralt for gardsdrifta for å kunne utnytte utmarksbeitene i husdyrproduksjonen. Mye av vinterfôret til hest, ku, sau og geit måtte skaffes fra utmarkene. Fôrressursene var knappe, og for å drøye dem ble dyra gjennom vinteren gitt en skrinn fôring, regelrett sultefôring hvis sommeren kom seint.

Dette var i en periode da klimaet var hardere enn i dag - Den lille istid varte fra omkring midten av 1400-tallet til siste del av 1800-tallet.

Hardt å være hest
Etter hvert som det ble dyrka opp jord, kunne det høstes mer fôr fra innmarksarealene, men dette fôret ble først og fremst forbeholdt arbeidshestene. Men også for dem kunne fôringa bli knapp, og hestene kunne bli i en dårlig forfatning etter en lang vinter med tung kjøring på elendige veier med barmarkspartier, stevlinger, kuler og staup. Fra Trysil fortelles det at hestene om våren «af Magerhed og Slæb blev ganske afmektige» (Skappel 1902).

BB

.