Bildet: Hans Dalen var en av brødrene fra Furulund som ble bureisere. Her står han midt i rydningsfeltet på Dalen i 1926 med hakke og tverrøks som de viktigste håndredskapene
 

Bureising

v/ Bjørn Brænd

Bureising

Bureising, det vil si nydyrking og etablering av nye gardsbruk der det før hadde vært utmark, hadde sin topp i mellomkrigstida. Selv om det hadde vært støtte til drenering og dyrkning av myr på slutten av 1800-åra, regnes starten av bureisingen til 1903 da det ble etablert en ordning med former for offentlig støtte. Etter 1905 økte interessen for å begrense utvandringen. Selskabet til Emigrasjonens inskrænkning, som ble drivkraften både overfor myndighetene og i det praktiske arbeid, ble stiftet i 1908. Selskapet endret i 1915 navn til Selskapet Ny Jord. Hovedvirkemiddelet skulle være å arbeide for «indre kolonisasjon». Dets første bureisingstiltaket i Sollia var Furulund i 1912, berømmet av Fridthjof Nansen i 1914. Matforsyningskrisen under første verdenskrig og arbeidsløsheten i mellomkrigstida stimulerte arbeidet.

Den sentrale bureisingsperioden 1921-39

Økende arbeidsledighet etter det økonomiske krakket i 1920-åra og innvandringsrestriksjoner i USA, gjorde at for mange var bureising eneste mulighet til et levebrød. Under første verdenskrig var det matmangel, noe som viste at Norge ikke hadde nok dyrka jord. Derfor hadde myndighetene interesse av å fremme nydyrking, og ga støtte via gunstige lån. I Sollia, som Østerdalen ellers, hadde mange av bureiserne arbeid i skogen når det var avsetning på tømmer. Bureisere som kunne få kjøre-akkorder kunne dermed forsvare å holde hest på et lite bruk med svake avlinger. Det hjalp på mulighetene til å rydde og dyrke ny jord.

Landbruket har de siste 75 åra spilt en stadig mindre rolle når det gjelder sysselsetting og bidrag til nasjonens økonomi. Men både jordbruksareal i drift og arealet fulldyrket jord er noe større i 2019 enn det var i 1900. Det meste av veksten i jordbruksareal skjedde fra århundreskiftet til 1939. Arealet økte da fra 9 880 000 til 11 161 000 dekar. En del av denne veksten kommer fra de drøyt 11 000 bureisingsbruka som kom i gang med statsstøtte 1921-36, og ytterligere en del fra bureising i åra 1903-21 og 1936-39. Landbruksdepartementet ga Statistisk sentralbyrå i oppdrag å kartlegge resultatene av bureisingen med 1936 som telletidspunkt.

Fra 1921 ga Staten en bureisingsstøtte. Den besto i et lån på inntil 7 500 kroner som var rente- og avdragsfritt i sju år. Det ble også gitt andre former for støtte, som reising av uthus og våningshus, dyrkingsbidrag og støtte til kjøp av kunstgjødsel. Bureiseren måtte være mellom 21 og 65 år, og kunne ikke ha en formue på over 10 000 kroner eller ha en årlig inntekt over 2 500 kroner for å få støtte. Bruket måtte ha minst 30 dekar dyrkbar jord, og dyrket areal måtte ikke på forhånd være mer enn 15 dekar. Det skulle heller ikke finnes bebyggelse på rydningsplassen på forhånd.

Det var tre grunner til at Staten fra 1921 tok til å støtte nydyrking og bureising. Det var for å avhjelpe den akutte mangelen på mat som hadde oppstått under krigen fra 1914-18, økende arbeidsledighet etter konjunkturomslaget i 1920 og innvandringsstopp i USA.

I åra 1921-36 ble det innvilget bidrag til 11 310 bureisingsbruk, men ikke alle som hadde fått innvilget støtte kom i gang, trolig to i Sollia. Landstellingen omfattet 10 340 bruk som hadde dyrket 187 846,4 dekar jord.

I Hedmark fylke var det 1 353 bruk, det tredje største antallet for et fylke. I Hedmark var det Åsnes som hadde flest med 172, men også i Våler og Trysil var det mange, med henholdsvis 130 og 129 bureisingsbruk. På landsbasis lå nær 1 100 av brukene over fem kilometer fra nærmeste skole, over 2 400 lå mer enn fem kilometer fra nærmeste handelssted. På Østlandet lå hvert tredje høyere enn 500 meter over havet. Mange bureisere oppga i tellingsskjemaene at bruket ikke kunne brødfø en familie.

Christoffer Hornsrud, Norges første arbeiderpartistatsminister i 1928, talte varmt om bureising. Han så for seg at bureiseren ikke bare ble bonde med jordbruk som viktigste oppgave, men at bureiseren også skulle være arbeider med de viktigste pengeinntektene opptjent utenfor bruket, det vil si arbeiderbonde.

Arbeidsstyrken bestod av bureiser, hustru og barn over 15 år som tok del i arbeidet. Det utgjorde nær 25 000 personer. I tillegg bodde om lag 20 000 barn under 15 år på brukene. Det samlede antallet personer på bureisingsbrukene var knapt 45 000 personer. Ni av ti bureisere kom fra hjem hvor faren hadde arbeidet i jord- og skogbruk. Undersøkelsen kunne derfor konkludere med at det var "jordbruksnæringen og de næringer som fra gammel tid har vært nøye knyttet til denne - skogbruk og fiske - som gir av sitt befolkningsoverskudd til bureisingen."

(Hovedkilde: Statistisk sentralbyrå, 1941. Bureising med statsstøtte 1921-36.)

BB