Tuberkulose – en ødeleggende sykdom for 100 år siden

At Sollia kom tidlig inn i tbc-behandling kan vi takke dr. Kristian Brandt, professor i medisin 1911, for.

Foto: L.Szacinski fotatelier Kristiania
Les mer om Ludvig Szacinski - eventyreren, jegeren (på Mokjølen) og fotografen på sollia.net her














Tuberkulose med det folkelige navnet tæring er en infeksjonssykdom som kan ramme mange organer. Den vanligste, og den eneste smittsomme formen er lungetuberkulose. Av dem som smittes med tuberkelbakterien vil kanskje opptil en tidel utvikle sykdom i løpet av livet. Nesten alle infeksjoner i Norge er forårsaket av bakterien Mycobacterium  tuberculosis. Bakteriesmitten er hos mennesker. Smitte spres gjennom dråper.

Tuberkulose har eksistert i flere tusen år med oppblussing på 1800-tallet. Første moderne kliniske beskrivelse av sykdommen kom i 1810. Tuberkelbasillen ble første gang beskrevet  i 1882 av Robert Koch (bildet) som senere fikk Nobelprisen for sin oppdagelse.

 


















Pirquetprøver og BCG-vaksiner var obligatorisk i Sollia-skolene

Tuberkulin som diagnostisk hjelpemiddel ble utviklet i 1890, først som Pirquetprøve deretter som Mantouxprøve.

BCG-vaksine ble utviklet i 1920-åra, men ble ikke allment akseptert før på 1940-tallet. Behandling av lungetuberkulose sent på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet besto av hvile, god ernæring og styrking av kroppens egne forsvarsmekanismer. Behandlingen foregikk vanligvis på egne sanatorier, for solliværinger på Mesnalien kursted, Finsal, Fefor, Glitre sanatorium eller andre,  og tuberkulosehjem som samtidig virket som isolasjonsinstitusjoner for smitteførende personer.

Kirurgiske inngrep, ved blåsing og brenning, for å få angrepet lungevev til å falle sammen, ble introdusert i begynnelsen av 1900-tallet. På samme tid ble lysterapi tatt i bruk som behandling for hudtuberkulose.

Gjennombrudd i behandling kom ved introduksjon av streptomycin 1944, paraaminosalicyl (PAS) 1947, isoniazid 1952, pyrazinamid 1954, etambutol 1962 og rifampicin 1969. Antibiotikaresistens ble allerede observert på 1940-tallet, og kombinasjonsbehandling med ulike antibiotika ble introdusert fra begynnelsen av 1950-tallet.

Tuberkulose var en folkesykdom i Norge fram til slutten av 1940-åra. Rundt 1900 hadde Norge en av Europas høyeste forekomster av tuberkulose med ca. 7000 dødsfall årlig pga. tuberkulose i en befolkning på ca. to millioner innbyggere. De første private sanatorier for lungesyke ble åpnet på 1870-tallet i Gausdal, Oppdal og Valdres, de første statlige tuberkulosesanatorier ble åpnet på Reknes i Molde 1897 og Luster i Sogn 1902. Senere tilkom det flere kommunale og private kursteder. Egne tuberkulosehjem ble etablert for de kronisk syke.

Tuberkuloseloven av 1900 (§6) åpnet for at tuberkuløse kunne anbringes på sykehus eller tuberkulosehjem. Betalingen for oppholdet skulle deles mellom stat, fylke og kommune. Loven la grunnlag for en omfattende utbygging av sykehus og pleiehjem. Antall sengeplasser for tuberkuløse var på sitt høyeste i begynnelsen av 1940-åra med ca. 6000 sengeplasser. I 1950 var det fortsatt 13 tuberkulosesanatorier, 96 tuberkulosehjem og 3 kysthospitaler rundt om i landet. I tillegg var det 444 plasser for tuberkuløse pasienter ved de vanlige sykehusene. Institusjonen ble deretter gradvis nedlagt eller fikk nye funksjoner, og de ble erstattet av lungeavdelinger som tok seg av alle typer lungesykdommer.

Under Vestlandske lægemøte i 1885 reiste overlege Klaus Hansen kampen mot tuberkulosen. Under Lægeforeningens årsmøte i 1887 holdt han foredrag om «hvorvidt man bør søge udvidet lovbestemmelsene for at motarbeide ftisens utbredelse», med henvisning til Sundhetsloven av 1860. Han hevdet klart ftisens utbredelse ved smitte.

Til tross for betydelig motstand, det ble bl. annet av hans motstandere hevdet at tuberkulosen var arvelig i 70% av tilfellene, fikk han gjennomslag for sine synspunkter. «Den norske lægeforenings tuberkuloseplakat» ble utarbeidet som det første forsøk på organisert tuberkulosearbeid i vårt land.

Etter at Klaus Hansen i 1900 hadde holdt foredrag i Stortinget om tuberkulosesituasjonen, ble «Tuberkuloseloven av 1900» vedtatt. Sentralt i denne loven står § 6, som gir adgang til tvangsinnleggelse i anstalt for å isolere smitteførende tuberkuløse, og § 13, hvordan betalingen for  oppholdet skal ordnes.

I 1903 ble som nevnt Lægeforeningens tuberkulosekomité opprettet, men arbeidet synes å ha gått trått. Det ble klart at det var nødvendig med et mer slagkraftig organ enn Tuberkulosekomitéen, og Klaus Hansen samlet i 1910 en representativ gruppe leger og legmenn som stiftet «Nasjonalforeningen mot tuberkulosen», som i 1985 feiret sitt 75 års-jubileum under navnet «Nasjonalforeningen for folkehelsen». Klaus Hansen var formann i foreningen de første fire årene.

Men allerede i 1903 hadde den uavhengige kvinneorganisasjonen «Norske kvinners sanitetsforening» åpnet sitt førstetuberkulosehjem. De tre sanitetsforeningene i Sollia og Nedre Atnedalen hadde bekjempelsen av tuberkulose som sitt viktigste anliggende helt fram til moderne behandling vant kampen mot smitte og sykdom.

Det organiserte tuberkulosearbeidet begynte  etterhvert å gi resultater, behandlingstilbudet ble bedret, sanatorier og kursteder for aktiv behandling av tuberkulose ble opprettet både i privat og offentlig regi, og det ble stadig flere pleieplasser i tuberkulosehjem for uhelbredelige og smitteførende tuberkuløse, det siste ikke minst for å lette smittepresset for befolkningen. I 1926 var dødeligheten for tuberkulose bare redusert til 16,9 per 10 000, mens den i Danmark var 8,1.

I 1926 kom det et nytt moment inn i det forebyggende tuberkulosearbeidet i Norge i og med BCG- vaksinen. En foregangsmann var Johannes Heimbeck, som ved Den norske lægeforenings landsmøte i 1928 holdt foredrag om «Tuberkuloseinfeksjon og tuberkulosevaksinasjon på bakgrunn av studier av Tolga- og Solliabefolkningen og sykepleierskene ved Ullevål sykehus».

 Han utdypet dette nærmere i et foredrag i Den norske tuberkuloselægeforening i 1934. «Tuberkulosearbeide, immunitet og Ullevålsøstrene», et unikt materiale som dessverre ikke ble fulgt opp før det var for sent. Kanskje kan bortgjemt materiale komme for dagen når Norsk helsearkiv flyttes til Tynset.

BB