Bildet: Fra v. Mathias Lien, Odd Næsset, John Wollum, Helge Sæther og Embret Brænd

Arbeidshesten fram fra glemselen

Sollia forlag og Anno Musea i Nord-Østerdalen presenterte forleden en rykende fersk bok om «Hest i Nord-Østerdalen». Boka er en hestens kulturhistorie for regionen, og den fyller et tomrom i vår historie, sa leder av museet på Tynset, Bersvend Salbu. I denne sammenhengen er Sollia nærmest et trafikksentrum sa en av forfatterne, pensjonert professor Egil Simensen, da han på Tynset presenterte den nye boka forleden.

Uten bergverkene og arbeidshesten ville det neppe vært bosetting av betydning i store deler av Nord-Østerdalen. Ved Atnbrua ble fem rydningsplasser etablert i 1690-åra for å være reisende til hjelp. Ellers i Nord-Østerdalen ble det etablert over ett nytt rydningdbruk i året som følge av bergverksdriften på Kvikne, Røros og Folldal. Boka handler om hest generelt, og arbeidshesten spesielt, i Fjellregionen og Røros-traktene. Under presentasjonen kunne forfatterne fortelle at det har vært hest i Nord-Østerdalen i vikingtida og middelalderen, men at boka omhandler de fire hundre åra som har gått siden gruvedriften kom i gang på Røros.

Husdyr med posisjon og status

Hesten har hatt og har en enestående posisjon blant de dyra som vi mennesker har omgitt oss med og nytta til vår fordel. Med sine allsidige egenskaper er hesten blitt brukt til mangslungne oppgaver gjennom tidene. Den har betydd mye i utviklinga av bygdene i Nord-Østerdalen, og var den eneste trekkraften for alle slags transport- og skyssoppgaver før Østerdalsbanen ble åpnet i 1877. Vi får vite om hesten og hesteholdet, og hva den er blitt brukt til i jordbruket, skogbruket og bygdelivet.

Bergverksdrifta i regionen hadde stort omfang i tidligere tider, der hesten var en nøkkelfaktor som trekkraft. Boka omtaler kjørevirksomheten knyttet til virksomheten med kølbruk, ved og trevirke, og til varetransporten som sørget for proviant og utstyr.

Finmasket veinett vinterstid

Vinterkjøring er stikkordet for nær sagt all nyttetransport i tidligere tider. Hovedveien mellom Røros og Lovise smeltehytte i Alvdal var på elveisen på Glåma. Fra Gudbrandsdalen kom vinterveien over fra Venabygda til Enden og Vollum, før den fortsatte over fjellet til Sølndalen og Alvdal. De viktigste sideveiene fulgte myrstrekninger, sideelver og vassdrag til de enkelte bygder. Ferdselsårer gjennom dalførene og trafikken på dem blir videre omtalt. Bokas kart viser nettverket av viktige veier på slutten av 1800-tallet – før bilen kom og før en intens veibyggingsperiode gjennom 1900-tallet. Boka har også et kapittel om dagens hestehold, der hesten først og fremst blir brukt i forbindelse med rekreasjon og terapi.

En bilderik bok

Boka er illustrert med en rekke bilder fra Anno Musea i Nord-Østerdalen, Rørosmuseet, forfatterne og andre. Det er mange interessante bilder fra Sollia og Atndalen. Oversikten over ulike typer hesteredskaper og kjøretøytyper med bilder, er en viktig del av boka.

Tidsvitner - informanter

Forfatterne har brukt sentrale folk fra hestemiljøet og tidligere tiders hestekjøring som informanter i skrivearbeidet. Per Solvang fra Tylldalen er kanskje den som i en for hesten utsatt tid holdt distriktets siste avlshingst, Skardølen, og som i 19 år var leder av Nordre Østerdalen Hesteavlslag. I 1979 var det bare 135 hester igjen i Nord-Østerdalen. Nå har hestetallet vokst, og Salbu kunne fortelle at regionen er på femteplass i landet med antall hester, men nå primært til terapeutisk behandling, til opplevelser i reiselivet og fritidsbruk. Per og Sigfrid Solvang representerte under lanseringen informantene fra tida hesten var i aktivt bruk, og Kjell Horten fra Os, leder av Nord-Østerdal Hesteavlslag siden 2005, dagens viktige miljø for å berge dølahesten som kjørehest.

Forfattterne Egil Simensen (f. 1940) er opprinnelig fra Os, og er nå bosatt på Tynset. Han er utdannet veterinær, og har vært professor ved tidligere Norges veterinærhøgskole innen fagområdet husdyrmiljø og forebyggende helsearbeid. Bjørn Brænd (f. 1942) er fra Sollia. Han har realfagutdanning og har i 50 år arbeidet som redaktør av lærebøker for yrkesfag. Begge har vokst opp på gard, og har erfaring med bruken av hest i gards- og skogsarbeid.

Regionhistorie med nasjonalt tilsnitt

Egil Simensen forteller at hestetettheten i Nord-Østerdalen i bergverkstida var vesentlig større her enn på landsbasis. Likevel var avlen av hest overraskende lav. Det skyldtes at gardene i Nord-Østerdalen i stor grad var rydningsbruk med små arealer for fôrdyrking, og at det tok tre-fire år før hesten var utvokst og innkjørt for tung vinterkjøring. Gudbrandsdølene, derimot, drev en omfattende hesteavl og innkjøring av hest – ett av deres markeder var Nord-Østerdalen. Gudbrandsdølene kjøpte dessuten unghest på Vestlandet, temte hestene og videresolgte dem hit.

 Viktig jobb

Bjørn Brænd sier at hesten gjorde en viktig og uvurderlig jobb for bergverket og befolkningen i distriktet, spesielt mellom 1644 og 1877 - fra oppstarten av gruvene til åpninga av Rørosbanen.  Paradoksalt nok viser historien at markedet for omfattende bergverkskjøring og varetransport med hest falt bort med Rørosbanen, men samtidig åpnet Rørosbanen for en ny næring: reiselivet. Den første reisehåndboka for Norge kom samtidig med Rørosbanen, og den forteller om Fjellregionen som et eksotisk reisemål. Med det begynte en ny næring å ta form, og det er den som i dag gjør Bergstaden kjent langt utover landets grenser. Hesten overtok de reisende på stasjonene og kjørte folk utover til lokale pensjonater det turistene kunne oppleve fjerne topper, vidder og vatn. I Sollia var det skysstasjoner i Solligården og på Nordre Brænd og Uti. Menge reisende overnattet på Atneosen eller et av pensjonatene ellers før reisen til fjells. Fra Båtstøene nordafor Nordre Brænd ble turistene rodd nordover Atnsjøen når de skulle til Rondane.

 Lokalhistorie

Praktboka «Hest i Nord-Østerdalen» har mye lokalhistorie, ikke bare om hest, men også om befolkningen og livet i distriktet.  

– Da Rørosmartnan kom i gang på midten av 1800-tallet, var det 1500 hester i stallene på Røros under martnan, og vinterstid var det fra november til april minst 1000 hester på vei til og fra smeltehytter og gruver, alle gårdsrom var fulle av folk og dyr og det var et yrende liv i både Røros og grendene i hele distriktet, sier Brænd. På midten av 1800-tallet ble det kjørt 1000-1200 registrerte varelass over fjellet fra Ringebu, ofte med flere titalls hester i følge. Om sommeren var det vanlig med kløvkaravaner på 50 hester langs kløvstiene nordover fjella.

Les også tidligere artikkel om Ola Blæsterdalen om måssåkjøring fra fjellet her.


Bildet: Fjordhester på Sjølisetra

Bildet: Klar for seterflytting fra Nordre Moen til Veslegrytdalen. Ole Midtnæsset, Syver P. Moen, Solvor Moen, Ole P. Moen og Ragnhild Moen (ca. 1937)

Bildet: Embret Brænd kjører høy med firhjulsvogn i Midt-Brænd



BB/ HS