Skrapmetall, flasker, filler og ben

-      Ressurser for gjenbruk før i tida

 

Handel med avfall og skrap

Det har lenge vært slik at en person må ha bevilling til å kjøpe og selge ting og materiell som har vært brukt. Yrkesbetegnelsen er skraphandler.

Wikipedia skriver at «virksomheten har tradisjonelt vært regnet for mindre «fin» enn handel med nye varer, men har stort sett bestandig blitt gitt plass i samfunnet. I etterkrigstiden, ble mye av handelen drevet med metall til gjenbruk, så som støpejern, bly og kopper i form av utrangert strømledningsnett, radio- og bilbatterier og ødelagte vedovner. Etterhvert kom også bilvrak, bildeler og brukt smøreolje inn. Mye av det som da ble omsatt var i praksis ubrukelig inntil det hadde gjennomgått omfattende prosesser, som omstøp, raffinering og lignende. Krigens dager med knapphet på det meste, hadde gitt et behov for vedlikehold og fornyelser som gjorde at slik resirkulering ga et levebrød».

Hvordan håndterte folk i Sollia skarp i de første tiårene før og etter okkupasjonen 1940-45?
Ben fra hjemmeslakting, haler av storfe og tagl av man og hale fra hest, klesfiller, metall og flasker ble gjennom året samlet og  solgte videre til skraphandlere som kom til gards med ærendet å handle. Huder fra slakting og skinn etter fangst hadde andre kjøpere.

I tidligere tider ble skrap hentet med hest, men etter krigen kom det gamle skranglete lastebiler for å hente avfallet selv så lite som faktisk ble avfall i de første tiårene av gjenoppbyggingstida.

Gjenbruk, ombruk og ny råvare

Hva ble så dette skrapet brukt til?

Ben med klauver fra hjemmeslaktingen ble dels råstoff for koking av lim, dels brukt til produksjon av knapper. Buntene av haler fra storfe og tagl av man og hale fra hest ble sortert og dels brukt til koster og børster, dels i filt og dels tatt med i limkokingen. Noen tok også vare på dyrehår etter strigling og solgte dette i sekker for stoppmateriale i møbler.

Klesfiller, særlig av ull var etterspurt. Bomull ble til shoddy og ullfiller bl.a. til filt.

Metall var nøye sortert fordi det var ulike priser på jern, støpejern fra gamle ovner, kobber, sink, bly og i sjeldne tilfeller messing og bronse.

Flasker  ble nok helst beholdt hjemme hos folk og brukt til flasker for saft og hjemmebrygget øl. Panteflasker fra bryggerier og Vinmonopolet var verdifulle. Glass fra knuste vinduer og ukurante flasker havnet hos glassverkene for rengjøring og  omsmelting.

Skraphandlerne tok ikke med papir og kartong, tror jeg, men lastebileierne i Sollia tok gjerne med papir til levering på Rena kartongfabrikk når det passet. Kartongfabrikken kjøpte papir og kartong for sin produksjon.

Bærekraft og ressursgjerrighet

I dag har nord-østerdølenes avfallsselskap FIAS kommet i gang med nye sorteringsrutiner før avfallet hentes i avfallsbeholdere med kategorimerking. I framtida må vi bli flinkere til å reparere, gjenbruke, ombruke og slite ut alt hva vi omgir oss med. Til slutt må alt avfall havne for gjenbruk for produksjon av nye råvarer og det som ikke kn benyttes på ny må gå til energiproduksjon, dvs, forbrenning med kontroll på røyk og avgass.

 

BB

 

Bilde: Skraphandel i Kristiania 1903, malt av Hans Ødegaard. Skraphandlerne som hadde bevilling til å kjøpe og selge brukt, var i en annen kategori enn fillepellerne som drev en fri næring