Sjeldent jagerfly nødlandet i Sollia
Publisert 16.10.2009 00:33
Jagerflyet som nødlandet i Sollia
Et tidsbilde
Snart 65 år attende i tid; tyskerne med Terboven i spissen strammet stadig til sin jernhånd i det norske samfunnet. Ute i Europa var tyskerne herre over hele Vest-Europa, også Balkan ble utsatt for nazi-Tysklands jernstøvel. Sovjetunionen og USA var fremdeles utenfor det store krigsteateret som utspant seg. Men Aksemaktenes knusende krigføring tegnet et dystert framtidsbilde for de som ikke satset på tysk herredømme.
Så tidlig i krigen var det forresten ikke mange som stod fram med direkte motstand heller. Mange våpenføre solliværinger og fra Østerdalen ellers som hadde deltatt i felttoget i april 1940 ,var omdesillusjonerte etter svak og mangelfull ledelse av den militære motstanden. Konge og regjering befant seg i England, sterke krefter i samfunnet med bla deler av de folkevalgte stortingsmenn hadde gått inn som aktivt samarbeid med tyske myndigheter. Tysk og norsk naziproganda rådde i aviser og radio. Da det først i august 1941 ble pålegg å levere inn alle radioapparater, det ble populært å høre på sendinger fra det nøytrale Sverige eller de norske sendingene via BBC fra London. Den store holdningskampen innafor kirke, skole, idrett og jordbrukets organisasjoner tok først fart i det kommende året.
I Sollia hadde allerede en liten gruppe sørget for å ”ta vare på” våpen og ammunisjon etter den norske tren-avdelingen som gikk i oppløsning under tilbaketrekking i slutten av april 1940. En militær motstandsgruppe var i emning, men den kom først i fastere form når lensmannsbetjent Hallvard Brandt på oppdrag av distriktsledelsen kom til Sollia sommeren 1941 og tok kontakt for å organisere Milorg i bygda. Senere samme år ble både Brandt og lensmann Haavard Wæringsaasen avsatt da de ikke ville melde seg inn i partiet Nasjonal samling (NS). I hver kommune ble kommunestyre og ordfører avsatt . Ny ble utpekt sammen med et utnevnt lokalt ”råd”. Den utakknemlig jobben som ordfører i Sollia ble nærmest påtvunget en som bygdefolket mente kunne være en ”rimelig løsning”, alternativet var så mye verre.
Vinteren 1940/41 var hard i Østerdalen. Store deler av vinteren var det sprettkaldt. Ved Atnbrua heldt spritsøyla på gradstokken seg under 40 ºC i bortimot seks uker. Bruene over Setninga ved Mogrenda og over Atna oppe ved Atnbrua var blitt sprengt 25. april 1940 av norske styrker, dessuten brua over Hørsa på grensa mot Folldal. Dette hadde sjølsagt skapt problemer om sommeren . På etterjulsvinteren 1941 tok arbeidet til med å bygge nye bruer. Dette var en kalds arbeidsplass, Atnbrua er kjent som det kaldeste strøket på lang lei. John Brænd som hele vinteren stod og høgg ved i Nordre Brænd, passerte arbeidsgjengen som holdt på med stenmuringa hver dag. Den dagen gradstokken viste 39 sa han åt kara: ”Det er mildere i dag”. John gikk som vanlig med sixspence uten øreklaffer.
På saga ved Atnbrua ble det stor aktivitet. Det ble satt i gang tysk anleggsvirksomhet i hele Norge og etter hvert kom det pålegg fra tyske myndigheter om levering av tømmer og ved. Det ga grunnlag for stor virksomhet. Her ble det produsert lemmer som tyskerne brukte til bygging av flyplassen på Ørlandet i Trøndelag og jernbanesviller til Nordlandsbanen.
Tyske fly var det jevnt å sjå på himmelen. Mest tyske transport fly på vei til og fra Værnes og Nord- Norge med forsyninger. Av og til kunne raske jagerfly kanskje vise seg. Om noen såg det tyske jagerflyet som i begynnelsen av mai 1941 kretset over Setningssjøen vites ikke. Først dagen etter ble det kjent at et tysk jagerfly hadde landet ”ovafor Bretningen”, eller mer presist sør for Setningssjøen oppe i snaufjellet . Men da var det flere av den yngre garde som spente på seg skia og tok denne spennende ”fuglen” i øyesyn.
BF109 D ”Dora”
BF-109 eller senere ME-109 ble fra 1935 og til krigsende produsert i et antall av ca. 33 000. I tillegg ble og noen hundre produsert i Spania etter krigen. De ble da utstyrt med engelske Merlin-motorer, de samme som satt i hovedfienden Spitfire når slaget om Storbritannia stod.
I Østerdalen og tilstøtende områder vet vi sikkert om fire slike Messerschmitt BF-109-havarier under krigen, to med fatalt utfall. Det som er interessant for oss som steller med historie, er at det falt ned ulike utgaver av dette berømte jagerflyet, både D-, E-og G-variantene er representert.
Den som kom ned i Sollia har vært en litt mystisk sak. Den mest brukte versjonen var E-utgaven med en trebladet propell. Den ble satt inn i 1940 og var representert i Norge under hele krigen. Som vi ser av bildene hadde dette flyet den tobladede propellen. Dette må derfor ha vært en C- eller -modell.
I og med at havariet i Sollia skjedde ”in tå ’røm fyste da’a tå mai” 1941, er det mest sannsynlig at denne maskinen ikke lenger opererte i første frontlinje. Hvis vi ser nøye på bildene skal det være to MG 17 (7,92 mm) ovenpå motoren samt én i hver vinge. På bildene ser det ut til at de i vingene er tapet over.
Denne maskinen er etter all sannsynlighet en skolemaskin. I beholdningslistene for Luftwaffe i 1940 og 1941 forekommer det enkelte D utgaver. De er nok brukt til skolering og som kommunikasjonsmaskiner.
Hva gjorde denne maskinen i Sollia? Med en aksjonsradius på ca. 600 km kunne den nok fly helt fra Kjevik til Værnes uten stopp. Den kunne ha fått drivstofflekkasje eller motorproblemer. Bildene viser tydelig at propellene stod stille under landingen. Skulle flyet hatt mye drivstoff om bord, vil sikkert noen ennå huske om så var tilfellet.
Flygeren hadde skutt opp ammunisjonen i maskingeværet, for de som så flyet kunne fortelle at det lå tomhylser utover skaren. Det var så vidt att noe bensin, for Helge Nesset tappet med seg ei kanne. En teori om at flyet fikk drivstoffmangel fordi det var skutt hull i tanken av et engelsk fly, er lite trolig. Svært få allierte fly opererte over Ringebufjellet og Østerdalen så tidlig i krigen.
Foretaksomme ungdommer prøvde å skru løs både maskingeværet og instrumenter uten å lykkes. Såvidt vi vet ble bare ei sveiv som kan sees på det ene bildet, var eneste effekten som ble hentet ned av bygdefolk. Kanskje noen tok med seg noen tomhylser?
Den uskadde flygeren tok seg ned på skaren til Buvollen. Elva over til småbruket Sjøli og riksveien var gått opp i vårsola, og han brøt seg inn og gjorde opp varme i den ene fiskebua. Dette ble observert av Thorvald Kulstad på Sjøli, som synes det var mystisk og fikk tilkalt en nabo. Olaf Hagestuen hadde i 30-åra vært mannskap på en tysk båt og kunne derfor litt tysk. Olaf tok seg over til bua. Det fortelles at flygeren var sliten og umiddelbart ville ha kontakt med tyske myndigheter. Han klappet på pistolhylsteret og brysket seg. Karene fikk derfor ringt etter sogneprest Ole Rødseteren som snakket bra tysk. Han satte seg i kontakt med lensmannskontoret og det ble ordnet med transport ned til Koppang. Etter noen dager kom tyske flysoldater til Sollia. De rekvirerte flere hester med slede, og flyet ble plukket fra hverandre og transportert ned til jernbanestasjonen på Atna.
Identiteten er foreløpig ikke fastlagt. Men vi vet at det ble tatt flere bilder enn de som er gjengitt her. Om det skulle være noen som sitter på andre bilder, eventuelt effekter fra flyet eller som har beretninger om episoder knyttet til nødlandingen, er vi svært takknemlig for å få rede på dette.
Jo Øvergaard og Thor P. Broen
