Om Marit Midtnæsset på Nygardssetra i Vesle-Grytdalen

Fra Den norske Turistforenings årbok for 1956. Seterliv – kapittelet om «Hytter og hus – og ingen setre?»

Her forteller universitetsbibliotekar Øyvind Anker fra Marit Midtnæssets (Nygård) liv på setra i Vesle-Grytdalen:

Fra Atnbrua går det en 1 1/2 times gangevei østover inn til Veltgrytdalen, der Ole og Marit Nesset har seter. For ikke å være nærgående, la meg gjenkalle Vinjes ord i erindringen: " sterke, fagre og kloke folk" med den styrke, skjønnhet og klokskap som et strengt arbeidsliv gir menneskene.

Marit har setret her de siste 30-40 årene: i år syntes hun at det ble for risikabelt å ligg der alene. Her på Velt-Grytdalen gikk "Morsbån", "Grågås", "Hjerteros", "Morgenros" og "Prøve" i myr og hei; her kom "Mørkøy" og "Svartsid" og "Litago" hjem om kvelden. " Det var morosam å fine på navn sjøl", sa Marit da jeg spurte henne om krøtternavn. Gjetnavnene (de sier gjet, ikke geit her) bar enda større preg av fantasien: "Heida", "Lystig", "Lunkemor", "Bonsak" og "Stinkador" - hvert navn nevnt framkaller et lite smil i øynene til Marit, det er gode venner hun minnes. Og Marit kan kunsten å fortelle, stillferdig og detaljrikt om seterlivet fra gamle dager opp til de siste årene.

5 kyr, åtte geiter, 3-4 kalver og gris var Marit vanlige buskap. og så grisen da, som ble kjørt på slep sammen med kjøreler og redskap - og så barna ikke å forglemme: Ragnvor, Marie, Ivar, Trygve, Helge, Bjarne, Odd, Gudrund - det ble i alt 8 av dem. Trebøtter og koller skulle vaskes i kokende enerlaug og skures med skjefte - "skjeftegras , det fann kara" - rent måtte det være der melken skulle oppbevares. «Det daglige stellet gikk raskt unna», sa Marit, «det som tok både tid og krefter var ysting og kjerning.» Den som stelte på setra kunne ikke regne i 8-timers dag, nei ! Matstellet var kanskje det minste. Flatbrød og spikjeflesk ble gjerne kjørt innover om vinteren når Ole allikevel måtte hente seterhøyet eller ett og anne måsalass. Sjelden var det kokmat, dess oftere sold eller "blandsmør"  (surost pluss rømmegrøt og salt) med poteter. "Kæku", dvs. brød var ren sjeldenheten, mens melkproduktene dess tallrikere: pultost, gubbost, surmøssmør, drevle.

Før spaden kom i bruk, hadde man ennå på Marits tid "røkua" til fjøsarbeidet, og den var gjort av ett stykke tre. " Kubanna var og berre tå tre", fortalte Marit, og både kubanna og limer skulle lages og holdes i stand. Mange fjellvandrere vil også ha lagt merke til at det rundt setrene var tatt mye gresstorv og har vel tenkt at det var til setertaket. Men det var vanlig at båsgulvet ble torvlagt hvert år. "Vi høgg opp tørv og la inn i båsa", det var særlig de gamle kyrne som likte å ligge bløtt og varmt. "Nå bruker vi å tælne dem", sier Marit og en filolog (Øyvind Anker som skriver dette) kan ikke la være å bemerkeordet "tile" eller "tilje" , det samme som forekommer i "skantil", dvs. skarntile eller på godt norsk: møkkagangen - "pall" heter det forresten her. Jeg husker en byfrøken som ble gardbrukerkone og uttalte ordet som om det hadde vært fransk: skan-till'en!

Mine øyne faller på en pærelignende gjenstand. "Hva er det?" Og Marit avslører pæremysteriet. Når vi slakter killinger og spekalver om vinteren, tok vi godt vare på "slarven", dvs "løperen". Forsiktig ble denne krenget ut, så det indre belegget ikke ble skadd, derpå skyllet og krenget tilbake. En liten kjøttbit eller litt kjuke og litt salt ble puttet nedpå og pæren ble stengt med en pølsebind og hengt til tørk. Om sommeren på setra ble slarven satt ned i en kopp med van og salt, "og da løp det" - i dag kjøpes osteløpe på butikken, som også spenefett kan kjøpes, det Marit før laget av kjernemelk, sukker og hvetemel. Slike småarbeider var ledd i den selvforsyningen som for bare for noen tiår tilbake var vanlig i Østerdalen.

"Blev du ikke trett, Marit? - var et spørsmål som ble besvart med et klokt smil. Seterlivet ga så mange  gode stunder med barn, dyr og natur. Og så kom det mange turister rekende, oftest på seterbesøk. "Osten gikk hematt ta seg sjøl. Den slapp vi å bera". Så var da også osten fra Marit eller Klara eller Marie eller Tina kjent viden om.

Så en da i september var det slutt. "Når løvet datt ta bjørka var det tid å dra hemat"

Red.merk:

Budeiene det refereres til ovenfor er:

Marit Midtnæsset på Nygardssetra i Vesle-Grytdalen

Klara Brænd på Midt-Brændsetra i Voldalen

Marie Moen på Søre Moensetra i Vesle-Grytdalen

Tina Dalen på Fagerlisetra i Vassbulia på østsida av Atnasjøen


Bildet: Marit sammen med mannen Ole Midtnæsset (Nygård)
 P.S - 1: Marit Midtnæsset eller Nygård som hun etter hvert ble kalt, var født på Marit Pedersdatter Moen på Nordre Moen i Atnbrua. Hun ble gift med Ole Pettersen Midtnæsset og de bodde på Nordre Moen før de ryddet bruket Nygård en kilometer nedafor Moengardene (Søre- og Nordre Moen)

P.S - 2: Ankerfamilien flyttet til fjells og til Sollia hver sommer i en mannsalder. Han kjøpte til slutt tomt i Atnlia like sør for Atnasjø kafe og veslestua på Søre Moen. Den ble flyttet og bygd ut til en sjarmerende og trivelig eiendom. Hver sommer gjestet han setrene der det ble drevet seterdrift på tradisjonelt vis. Hvert år gjestet han Nygårdssetra. Der var Marit sjølhjulpen som de fleste av hennes samtidige. All denne praktiske kunnskapen fascinerte universitetsbibliotekaren.

Øyvind Anker, ble født i Frankfurt am Main, og var norsk bibliotekar, musikk-, litteratur- og teaterhistoriker. Var universitetsbibliotekar ved Universitetsbiblioteket i Oslo i perioden 1936–74, hvor han bygde opp Bjørnson-arkivet og Teaterhistorisk samling. Anker er medutgiver av Rikard Nordraaks samlede verker (1942) og flere samlinger Bjørnson-brev. Han utgav tre samlinger Ibsen-brev og en biografi om Karoline Bjørnson (1982). Anker skrev også teaterhistoriske arbeider og var medredaktør av flere oppslagsverker, bl.a. Norsk biografisk leksikon (bind 13–19, 1957–83).