Lunning av øyet tømmer med hest

På bildet ser vi en gammel tømmerstokk med navarboret øye ligge igjenglemt, trolig etter et større snøfall mellom slutten av 1930-åra og 1948 da det var tømmerdrifter basert på hestekjøring og lunning med tømmerskjæker der stokken ligger i Hattlia.

Før navaren kom i bruk, brukte hoggeren en smalbladet øyehoggingsøks til å hogge øye. Det ble firkantet og ikke rundt som her.

Lunningsskjækene ble avløst av lunningsdrag tidlig i 1950-åra, se tidligere bilde her på sollia.net. Der står bærebøylen og minner om en revolusjon i skogbruket. Lunningsdraget kom som en nyskapning etter krigen og gjorde raskt sitt inntog i rasjonaliseringen ved å muliggjøre overgangen fra lunning med skjæker og øyet tømmer til oppheng av toppenden uten øying i bøylen.

Den gang kjørerne lunnet med skjæker, var det nødvendig å ha ei øks i handa, gjerne ei smalbladet kjørerøks i høyre hand. Øksa brukte kjøreren til å slå endene på tømmerstokkene jevne når de ville justere stokkenes posisjon. Øksenakken slo pjeksene på kjettinglenkene fast i en stokk når de skulle klargjøre ei hankevending. Vel framme på lunnen eller elvebakken slo de løs pjeksen med øksehammeren og frigjorde stokkene. Tømmerskjækene kunne også ha spor for direkte feste av øyetredde lekkjer. Da ble pjekslekkjer bare brukt til å slå atti tømmer for å få med flere lengder i samme vending.

BB