Uhøytidelihg konkurranse på Jomsborg lørdag under Fossedagene:

"Kaste på stikka"
- kan du bidra med femøringer, les mer nederst på sida
Bakgrunn:

«Men når vårsol i bakkane blenkte», sang vi ofte på skolene i Sollia, Øverdalen og Atnabru folkeskoler, før i tida. Ivar Aasen traff nok folkesjelen med sin sang «Nordmannen» - sangen mange helst kjenner som «Millom bakkar og berg».

Vårliv med vann

Vårsola gjorde kål på skiføret, og så snart de første barmarksflekkene kom til syne i en veikant eller ved en solvendt mur, kom vårens eventyrlige dager. Ved Atnbrua ble fløtingsdammen satt, og det var spennende å se hvor langsomt eller raskt vannstanden flyttet seg oppover på centimeterstaven. Når dammen nærmet seg full og nådde innhogget, det vil si et planlagt overløp som aldri ble laget ferdig, da måtte det tappes vann. Ellers kom vannstanden for høyt i slåttemark i nordenden av sjøen og jordene nederst på Nessgardene. Ole Nordpå syklet gjerne sørover for å følge med på akkurat det. Spreke gutter fra Øverdalen syklet også nordover for å sjekke om Setningsjøen nådde veibanen og om atnbrudammen var full.

Å kaste på stikka

Å kaste på stikka var en velkjent våraktivitet i Sollia da vi som nå lever av folketrygd vokste opp. Straks det dukka opp bare flekker på grusveiene, var guttene på plass med brune og svarte femøringer. Fem øre var mye verdt. Istedenfor kunne vi flatbanke brus- og ølkorker til å kaste med. Mange var med og kasta, men også mange stod rundt og bare så på. Mange av jentene hoppa heller tau eller paradis.

Målet for å kaste femøringene var stikka. Det var helst en flatspikket trepinne (ei stikke), en tollekniv (Mora- eller hjemmesmidd)eller en lommekniv hvis noen hadde det. Breisida av knivbladet var vendt mot de som kastet. Ellers ble det kasta mot strek, som kunne varieres i bredden, vegg eller boks. Den vanligste avstanden var ca. 5–7 meter. Deltakerne kasta i tur og orden femøringene fram mot stikka etter en fastsatt rekkefølge. Den som ligger nærmest stikka trenger ikke å kaste mer, den leder og har dermed førsteretten til å romle, dvs. å dele potten som består av alle myntene. De som ligger dårligere an kan kaste til de har fått en bedre plassering eller klinket bort den som ledet. Det var en fordel å kaste sist. Poenget var å komme nærmest målet.

Kaste på stikka var i etterkrigstida et pengespill vanlig om våren, særlig blant guttene. Det tok mer eller mindre slutt da de store femøringene gikk ut av sirkulasjon i første halvdelen av 1970-åra. Da fortsatte mange å kaste de mindre femøringene, ja, til og med kunne en da bruke devaluert mynt, toøringer, til de forsvant først i 1980-åra. Å gå over til større mynter falt nok for dyrt.

Morgenen etter en fest kunne de voksne starte og kaste utover dagen, ofte til utpå ettermiddagen. Da kunne det bli en stor pott som måtte romles i flere omganger. De store hadde forskjellig stil når de kastet og de mindre gutta hermet etter de som kom nærmest.

Å kaste på strek

En strek kan trekkes opp med en knivsodd eller en mynt i jorda eller sanden. Det er alltid lurt å trekke opp en avstandsstrek også. Deretter kaster førstemann en mynt for å komme så nær streken som mulig. Få forhånd bestemmes det om det bare er gyldig kast å lande på spillersida av streken, eller om begge sider er ok. Neste mann kaster en mynt som må være nærmere mynten til første mann, altså nærmere streken. Det er lov å kaste så mange mynter man ønsker helt til man har kommet nærmere. Hvis det ikke er lov å kaste over streken, er man ute av spillet. Det er altså om å gjøre og komme nærmest streken uten å kaste over på den andre siden av streken.  Det morsomme med denne varianten er at da er det fristende å prøve å klinke unna den mynten som ligger på eller nærmest streken. Ellers vinner den som kommer nærmest.

For å unngå at «den rikeste eller råeste» vinner, kan man bli enige om å kaste et visst antall mynter på hver side av streken, f.eks. to på hver side. Den som er nærmest streken har vunnet. Hvis man ender opp med en på den ene siden av streken og tre på den andre siden er man uansett ute av spillet hvor nær enn den nærmeste er.

Å treffe streken, "kaste strek" er det beste kastet. Det vil si at mynten lander på streken. Er man i tvil kan vi finne ut om mynten ligger på streken ved å ta en annen mynt og fører på høykant langs streken. Hvis mynten som ligger på streken rører på seg når mynten føres forbi, er mynten på streken. Strek er strek, men hvis to havner på strek, er den best som ligger lengst inn på streken. Det kan også være slik at de som ligger på strek kaster om for å avgjøre hvem som er best.

I våre dager med vegg-til-vegg-teppe er det fint å drive inne, f.eks. når det er dårlig vær. Da er poenget å komme nærmest veggen eller en dørstokk, om en da ikke trekker opp en strek med en hyssing. En dyktig stikkekaster kunne prestere å få femøringen til å bli stående opp mot veggen .

Å kaste på sirkel eller mønster

De fleste større gutter hadde vært med på skytebanen som anvisere. Etter mønster fra skive- og figurskyting kunne vi lage sirkler, pyramider og andre poenginndelte figurer. En inndelt sirkel kunne gå til 3 eller 5, og den med laveste tallverdi var best og hadde retten til å romle først. Pyramiden hadde gjerne tre felt, inndelt med 1, 2 og 3 nedenfra. Utfordringen var å treffe i spissen – det er større omkring enn innenfor strekene – tangering var inne (som på skyttebanen).

Et rutemønster i jorda, som f.eks. et paradis, hadde forskjellige verdier i rutene. Her kunne det være om å gjøre og kaste myntene inn i rutene som har høyest verdi, og det kunne være fristende å klinke unna de som lå godt plassert.

Underlaget

Veikanten med litt fin grus var ett vanlig underlag, disset og passe våt kvabb var det mest rettferdige – da flyttet ikke mynten seg om en annen traff – på grus eller gress kunne det lett skje. Det optimale var at femøringen ble liggende omtrent der den landet og ikke spratt av gårde. På visse underlag var det faktisk en strategi å klinke unna mynter som var godt plassert ved ei stikke eller en strek. Tørr gressbakke var et vanlig og godt underlag, og overbygg med låvebru eller veranda  ga stabile og rettferdige forhold. En variant var å kaste mot vegg, også innendørs – da gjaldt det å beregne kraften i kastet slik at mynten ikke traff veggen og spratt tilbake.

Variasjon og regler

Vi kunne kaste mot ulike mål: ei stikke, en strek, en inndelt sirkel eller mot en vegg. Det fantes flere sett av regler, avhengig av underlaget og målet.

Den som kom lengst fra stikka eller streken etter det første kastet, hadde gjerne rett til å kaste på nytt med samme femøringen. Dersom en fortsatt var sist, ble femøringen tatt ut og lagd i potten som skulle romles. Hvis en da ville være med videre, måtte en lappe eller bøte, det vil si å kaste nye femøringer for å komme nærmere, og dermed komme fram i køa til å romle potten (riste myntene i lukkede never). En kunne lappe inntil en lå bedre an enn en av de andre.

Når det så ut til at to femøringer lå like langt fra stikka, måtte det måling til. Det ble gjerne gjort med et strå.

Dersom en ikke ville lappe videre, overlot en til nestemann i rekka til å prøve å oppnå en bedre plassering. Slik kunne det gå runde etter runde til alle hadde gitt opp å komme lenger fram i romlekøa, dvs. at alle aksepterte rekkefølgen som femøringene lå fra stikka, streken eller veggen.

Romlinga eller ristinga

 Når rekkefølgen var avgjort, gjenstod den spennende romlinga, dvs. å riste myntene i lukkede never og slippe de ned på bakken etter først å ha valgt om en ville ha mynt eller kron – mynt beløpssiden, kron bildesiden.

Det hendte at det var blanke mynter i potten, sølv. Da romlet vi gjerne sølvet først. Deretter kasta de som lå nærmest vinneren - ander, tredjer, fjerder osv, heilt til potten var fordelt.

Konkurranse: Kaste på stikka

Nå fins det stikkelekemynter som trolig blir brukt som en uhøytidelig konkurrans lørdag på Jomsborg  under Fossedagene i Sollia – men kanskje vi graver fram en samling med femøringer for riktig å kjenne på den ekte konkurransen.

Kan du bidra med femøringer?
De som vil bidra med femøringer, bes levere dem inn på Joker Atnbrua handel før Fossedagene. Disse må ansees som tapt, dvs. de vil inngå i ei framtidig samling av mynter for bruk for å kaste på stikka under de kommende Fossedagene.

BB