Jorden rundt med FRESKE KARER

 

 

Unge nordmenn som ville til England for å delta i krigen, brukte 3/4 år på selsom og opplevelsesrik ferd via Sovjet-India-Afrika og Canada

 

 

FOR VI MENN AV MAJOR SVEIN HAADEM

 

 

 Nordmennene på sightseeing i Odessa. Haadem ses på huk foran til venstre.

 

 

I 1941 ble grupper av unge nordmenn sendt fra Stockholm til England via lange og høyst irregulære ruter som førte dem rundt store deler av kloden. I tre artikler for VI MENN beretter major Svein Haadem om en rekke fantastiske og muntre opplevelser som en av disse gruppene hadde underveis. Haadem dro fra Oslo oppover Østerdalen, derfra på ski over grensen, og etter opphold i Sverige bar det videre med fly og tog til Leningrad og Odessa. I den første artikkelen trekker han blant annet frem muntre minner om den store champagnegaloppen i Odessa.

 

 

Den lange, drøye togreisen fra Leningrad sørover gjennom Sovjetunionen til Odessa ble temmelig kjedsommelig, og uten sensasjoner av noe slag sov vi oss natten til den 23. april 1941 gjennom Sørvest-Ukraina. Tidlig om morgenen var vi i Odessa, Svartehavets fine perle.

 

 

Jens Anton Paulsson var reiseleder for vår lille gruppe, som foruten ham selv og meg besto av Ruud, Lundevall, Torp og Edmund Bunch.

  

Skissen viser ruten Oslo-London som gikk rundt mesteparten av verden, og som det tok ¾ år å tilbakelegge.

 

 

Hotellet med det forjettende navn London ble vårt hjem de neste tre dagene. Det lå på en vakker strandpromenade med herlig utsikt over Svartehavet og var allerede bebodd av en håndfull landsmenn som var kommet til byen i dagene før. Vi ble møtt med livlige beretninger om «operasjon Onkel».

 

 

- Har dere mye klær med? Sett i gang og tell opp, her er det kjempepriser. 500 rubler for en dress, 1000 for en frakk, 100 for ei god skjorte.

 

 

Med store kulerunde øyne la de ut om noteringene på det lokale stampemarked, og som synlig bevis på den utrolige beretning ønsket de velkommen med sprudlende champagne, et resultat av gårsdagens klessalg.

 

 

- Hvor mye er det for gamle beksøm? ville Bunch vite. Han hadde et par utgåtte skistøvler som det neppe ville bli bruk for med det første.

 

 

- Støvler - kjøper 100, selger 95.

 

 

Karene var øyensynlig vel bevandret med de gjengse børsbegreper allerede.

 

 

Beretningen satte fart i oss nykomlinger.

 

 

- Kom an, karer, stå ikke der og kast bort tiden. Det var Lundevall som førte an – han smattet med tungen allerede.

 

 

Bagasjen ble snudd opp ned og tømt utover gulvet, og alle slags merkelige klesplagg omhyggelig plukket frem. I ilmarsj bar det av sted til «onkel», en av de som var kjent på stedet viste veien.

 

 

60 rubler for «unevnelige»

 

 

Og handel ble det. Rekorden for et enkelt plagg ble satt av Torp. Han var bryter i sværvektsklassen, og frakken hans var tilsvarende veldimensjonert.

 

 

- Hvor mye gir du for denna? Han slengte uhyret på disken. «Onkel» ble synlig interessert, det der var nok en godbit.

 

 

- Hm, ja - gut, ikke så verst.

 

 

- Ekte saker, gett, Svenska Varuhuset, varm som bare tusan. Torp skrøt alt han kunne.

 

 

- Hm. ja – gut - hm, 850 rubler, kom det omsider.

 

 

Torp slo momentant til: - Frakken er din kamerat, hit med penga.

 

 

850 russiske kroner! Jeg mintes med hjerteskjærende vemod min egen salige flyktningefrakk, stampet i Stockholm like før avreisen - 10 svenske kroner var den gått for. Men lite nyttet det å felle tårer over den tabben nå, og det ble da en slant på meg også.

 

 

- En lusekofte-gut, 60 rubler.

 

 

- Et par hoser (Selbu) – dobra, 50 rubler.

 

 

Det var fantastisk. I full fart bare det tilbake til hotellet for fornyet undersøkelse  Det måtte da finnes et lommetørkle til, om ikke annet?

 

 

[Bildetekst] Svein Haadem som skogsarbeider under ventetiden i Sverige i 1941

 

 

En annen tanke falt meg inn. - Hva skal man vel med lange underbukser i slik en stund? I en fei ble de skrellet av, og så gikk veien tilbake igjen - forventningsfull og underbukseløs.

 

 

«Onkel» skuffet ikke. Mysende vurderte han vidunderet, og selv med et par tydelige skjønnhetsflekker ble tilbudet prompte akseptert – og nye 60 rubler skiftet eiermann.

 

 

Hva skulle vi imidlertid med vinterklær nå? Langt mot sør og slutten av april var det, en ville nok få bruk for helt andre klesplagg snart. Men alle rublene da - hva skulle vi gjøre med dem? A opprette noen sparekonto i Odessa Bank og Kreditkasse var neppe aktuelt, og det var ikke mulig å få valuta med seg ut av landet - i tilfelle bare etter en mengde bråk og formaliteter. Tilbake var i grunnen bare alternativet å bruke opp pengene og leve glade dager - hvilket også ble gjort.

 

 

Tre flasker champis for en lusekofte

 

 

O-dessa deilige dager! Det første som ble anskaffet var som rimelig kunne være den allerede påsmakte varesort. Kursen ble lagt for nærmeste utsalg, og bestillingen var kort og konsis:

 

 

- Champis.

 

 

Prisen? 28 rubler for en flaske. Det var og ble utrolig - nesten 3 buteljer for en velbrukt lusekofte.

 

 

Andre sorter var heller ikke avskrekkende, 13 rubler (1 slips) for god russisk konjakk, eksempelvis. Handelen ble livlig, og nokså tungt lastet dro vi til bake til Hotell London.

 

 

Et par langhalsede flasker ble åpnet og innholdet konsumert under velbehagelig smatting - det var førsteklasses saker. Før lunsj gikk beste skjorta til Lundevall, til maten ble Jens

 

 

Antons elegante Edenhatt knekket og ved kaffen halvparten av underbuksene mine. Resten av kvelden tæret vi på frakken til Torp, den var stor og romslig.

 

 

Neste morgen var ikke god. Det var dog en trøst av [sic] noen av våre forgjengere hadde det verre. Særlig én var ille ute, men så hadde han også utfoldet en utrolig mangesidig aktivitet hele kvelden, og mesteparten av natten. Da jeg så ham sist sto han på en avsats i hotellets brede trapp og holdt en lang og vakker tale for sølvbrudeparet.

 

 

De tre dagene i Odessa gikk fort, så altfor fort, og allerede 25. april var det på'n igjen. Problemet den dagen var å bli kvitt penger, et noe uvant fenomen som vel ingen har vært synderlig plaget av siden heller.

 

 

Selvsagt var det sørget for forsyninger, og det var romslig plass til det i bagasjen nå, nesten klesløse som de fleste var. Men tross store innkjøp og de mest iherdige anstrengelser for øvrig, var det ennå noen som hadde rubler igjen. Disse ble fordelt omtrent likelig mellom skopusseren og suvenirhandlerne. Den norske gruppen, som nå var økt til ca. 30 mann, fikk sine sko skinnende pusset om ettermiddagen av vår gode venn Fjodor skopusser utenfor hotellet. Og rause med honoraret var de fleste. - Her er 50 rubler, behold resten, var det ikke uvanlig å høre. Fjodor var overlykkelig og ble i løpet av en times tid rene kapitalisten.

 

 

Spasiba, spasiba - takk, takk. Han skinte om kapp med skoene, gned, pusset og smilte, og aldri før l Sovjets historie har vel noen pusset så mange sko blanke på så kort tid.

 

 

Ei heller er vel noen blitt så pussa som vi ble der.

 

 

 

 

 

[Bildetekst] I selskap med sfinxen ved Cairo.

 

 

 

 

 

Et fuktig cruise

 

 

Sent samme kveld la S/S Svanetia ut fra kaien i Odessa, og med den opplyste champagnebyen i bakgrunnen gled skipet utover Svartehavet. Svanetia var en deilig skute, tipp topp på alle måter - nylig bygget som den var - og gikk i fast rute mellom Odessa og Istanbul. En strek i regningen var det at skipets elegante bar av en eller annen grunn var stengt. En utvalgt deputasjon oppsøkte straks skipperen.

 

 

 

 

 

[Bildetekst] Bunch, Helland og Østråt i fulle pontifikalier i Haifa.

 

 

 

 

 

Kapteinen var forståelsesfull og meget elskverdig. - Jo, lokalitetene kan dere godt få bruke, men alt det øvrige må dere nok holde selv.

 

 

- Selvfølgelig - spasiba, kapitano.

 

 

Den Interne forsyningstjeneste trådte nå i virksomhet. Champagne og annet ble uten

 

 

oppfordring avlevert av den enkelte og stilt opp i sirlige rekker på hyllene, riktig imponerende tok det seg ut til slutt. Snart var aIt klart, og det glade budskap kunne gis: - Baren er åpen, baren er åpen!

 

 

Audun Helland fra Jæren gled automatisk inn i rollen som barkeeper, en jobb han skjøttet på en særdeles pliktoppfyllende måte på hele turen over Svartehavet. Det ble atskillige timers overtid på ham, men ikke det minste syt var det for det - riktig i perlehumør var han hele tiden. Gjester hadde vi også. Med den selvfølgeligste mine av verden spanderte landflyktige nordmenn boblende champagne på fyrige tyrkere og svenske forretningskakser.

 

 

Neste formiddag anløp

 

 

Foran en av moskeene i Istanbul, der vi nær var blitt vervet som rekrutter i den stolte tyrkiske hær.

 

  

Svanetia Varna i Bulgaria. Her så vi gamle kjenninger. Landet var nettopp tvunget med i det nazistiske eventyr og var så godt som okkupert av tyske tropper. På brygga sto Fritz i variert utvalg, skrevde og glante, og fra rekka kunne vi nesten ta på de nærmeste. Synet vakte minner og brakte oss en stakket stund tilbake til virkelighetens bitre verden.

 

 

I Varna skulle Svanetia korrespondere med toget fra den bulgarske hovedstad og etter ruten gå videre den følgende morgen. Skipet ble imidlertid liggende og vente utover hele neste formiddag, og ryktene begynte naturligvis å gå:

 

 

- Engelskmennene har bombet Sofia. Store skader – jernbanelinjen er helt blokert. Et rykte som satte oss i utmerket humør, enhver antydning av gode krigsnyheter ble tatt imot med største glede på den tid. Og det kunne saktens trenges. I øyeblikket så det alt annet enn lyst ut, med tysk herredømme over mesteparten av Europas fastland. På Balkan hadde Jugoslavia kapitulert for noen dager siden, og i Hellas var det bare spørsmål om timer før hele landet ville være besatt. Den tysk-italienske trusel mot Egypt og hele det viktige Midt-Østen-området ville dermed stige i faretruende grad.

 

 

På tyrkisk vervekontor

 

 

Omsider ble det klart for avgang, og ferden fortsatte. Om morgenen 28. april seilte Svanetia inn stredet ved Bosporus.

 

 

Istanbul var innbydende og orientalsk. Gjennom hotellet fikk vi kontakt med en person som skulle være oss behjelpelig under oppholdet i byen, vise oss rundt og se etter at vi ikke ble loppet altfor meget. Neste morgen ble vi så presentert for Rifat Kurtakay, en liten svartsmusket fyr. Rifat var en underlig skrue med en mengde pussige innfall og ideer, og han guidet oss rundt i byen til de merkverdigste steder. På en eller annen måte kom det frem at Jens Anton og jeg hadde vært elever ved en militærskole i Norge, og at vi hadde tenkt å melde oss som deltagere i den store krigen.

 

 

- Militærskole -  soldater - hurra! Rifat ble fyr og flamme med en gang. - Lenge leve den tyrkiske armé, ropte han og satte av sted i fullt firsprang. Det var så vidt Jens Anton, Bunch og jeg greide å følge ham. Å spørre hva i all verden han mente nyttet ikke, Rifat bare svarte med begeistret hyllest til krigsmakten og jaget videre.

 

 

Omsider stoppet han foran et hus og fant frem til en noe skummel bakdør, øyensynlig vel kjent på åstedet. - Kom an, vinket han og førte oss opp i 3. etasje og inn i et værelse hvor noen enda mer svartsmuskede individer enn ham selv holdt til, et par stykker av dem i uniform.

 

 

Mens Rifat ble trukket inn i en livlig diskusjon med de tilstedeværende, ble det anledning til å se seg litt om. Veggene var dekorert med store fotografier av tyrkiske soldater, det var bilder fra Gallipoli, Krim og andre krigerske begivenheter i tyrkisk historie, og det var ikke unaturlig å anta at stedet måtte ha noe med hæren deres å gjøre. Men hva i huleste skulle vi der?

 

 

Endelig stilnet diskusjonen, og en svær brande av en fyr kom bort og foretok en dobbelt omfavnelse på alle sammen. Jeg syntes å oppdage en liten tåre i øyekroken.

 

 

Nå begynte vi å lure noe ganske kraftig, og da han så skjøv et stort ark foran oss som tydeligvis skulle undertegnes, fant vi tiden inne til å slå retrett. Så skånsomt som mulig forsøkte vi å forklare sammenhengen. - Det har vært en riktig vakker seremoni dette, men vi er dessverre ikke det minste interessert i tilbudet, hva det nå enn går ut på. Og noe navnetrekk under de kråketærne der får du ikke av oss.

 

 

Da dette omsider gikk opp for ham var jeg alvorlig redd for at fyren skulle få et anfall. Han antok en frisk, rødfiolett farve i ansiktet og i hikstende utbrudd lot han sin vrede gå ut over stakkars Rifat.

 

 

- La oss stikke av, sa Bunch, og i den påfølgende forvirring så vi vårt snitt til å lure oss ut, samme vei vi var kommet - noe forskremte men også temmelig lattermilde.

 

 

Vel nede på gaten fant vi på husets forside et skilt hvor vi ved hjelp av den franske teksten løste gåten. «Vervekontor for den tyrkiske hær,» sto det. En raskt lite navnetrekk, og vi hadde vel gått der nede den dag i dag.

 

 

Forviklinger i Ankara

 

 

Oppholdet i Istanbul varte to korte og hektiske døgn. 30. april var vi på farten igjen, denne gang med den velkjente Taurus-ekspressen. I en ublid natur med trange daler, stelle fjell og dype juv snodde toget seg sakte og sikkert oppover mot den anatolske høysletten. Naturen kunne i mangt og meget minne om Norge. Terrenget flatet seg ut til en stor, gråaktig slette, med enkelte blinkende vannpytter og høyfjellets spesielle vegetasjon - noe mer kaktusaktig riktignok enn på våre breddegrader. På sidene lå taggete fjell på opptil et par tusen meters høyde, noen av dem snødekte og skinnende i ettermiddagssolen. Utpå kvelden buldret ekspressen inn på stasjonen i den tyrkiske hovedstad.

 

 

En del av oss måtte gå fra borde her, vi manglet syrisk visum som det ikke hadde vært mulig å skaffe i tide før avreisen fra Stockholm. Dette skulle ordnes i Ankara, og så skulle vi snarest komme etter de andre. 12 mann vinket adjø til gjengen.

 

 

- God tur videre, vi sees snart igjen!

 

 

Det skulle bli atskillige uker før vi gjorde det.

 

 

Den norske sendemann i Tyrkia, minister Ræder, møtte på stasjonen og besørget oss installert på Hotell Bellevue midt på Ankaras hovedgate. Det var et lettere blasert reiseselskap som overlot bagasjen i resepsjonens varetekt og selv tok en nyfiken aftentur på det stedlige Karl Johan. Gaten var bulevard-aktig i sine linjer, luften svalende klar og ren og jentene flotte.

 

 

- Her går det da an å tilbringe noen dager, mente reiseleder Terje Gulsrud. Han hadde fått den tvilsomme fornøyelse å lede denne 12 mann store gruppen, som foruten ham selv besto av Odd Kristiansen, Knut Askvig, Annæus Schiødt, Audun Helland, Arnulf Østråt, Edmund Bunch, Arvid Steen, Sam Moe, Ruud, pluss Jens Anton og meg.

 

 

Ministeren holdt oss løpende orientert om planene for reisen videre. Forviklingene begynte nå å gjøre seg gjeldende. I Irak var det oppstått en spent situasjon, en tyskinspirert omveltning hadde funnet sted, og i øyeblikket så det temmelig broket ut. Det lot til at direkte kamphandlinger mellom britiske og irakske styrker kunne bryte ut når som helst. Noen reise etter de andre

 

 

 

til Bagdad ville derfor neppe komme på tale med det første. Ruten måtte legges om.

 

 

 

 

 

Fotballkamp på tyrkisk

 

 

3. mal var lønningsdag, og på legasjonen fikk vi utbetalt et kjærkomment tilskudd til våre hurtig minkende lommepenger. En farverik reklameplakat fortalte at det samme ettermiddag skulle være finale i en slags cupturnering for bylag, og som ivrig fotballmann var jeg interessert i å få et inntrykk av tyrkisk standard i dette edle spill. Jeg fikk bergenseren Arvid Steen med, og sammen la vi veien ut til byens store og moderne stadion hvor Istanbul og Ankara skulle kjempe om mestertitelen.

 

 

At tyrkerne var atskillig mer varmblodige og temperamentsfulle enn vi nordboer visste jeg, men at de skulle være til de grader sprø hadde jeg aldri drømt om. Tribunene var forsvarlig skilt fra selve banen av et høyt, solid nettinggjerde med piggtråd øverst. Og innenfor gjerdet, på benker rundt gressteppet, observertes deler av den tyrkiske hær - soldater med stålhjelm, pakning og gevær. Det eneste som så ut til å mangle var faktisk en vanngrav med miner og noen lette patruljefartøyer.

 

 

Første omgang foregikk i en atmosfære som den lokale presse dagen etter betegnet som meget rolig og kultivert. Hjemme ville avisene ha kalt det «krig». En stund etter pause var det tydelig at det brygget opp til noe særskilt. Stillingen var på det tidspunkt 2-2, og kampen bølget frem og tilbake slik at resultatet var helt på det uvisse. Da var det at dommeren fant på å idømme det ene laget et straffespark, sikkert en riktig avgjørelse, men ...

 

 

Avgjørelsen ble signalet til anarki resten av kampen. Jeg tror straffesparket ble utført, og at det ble mål. Resultatet ble iallfall et kaos av dimensjoner. Da virvaret var på sitt verste gjallet plutselig noen ildnende hornsignaler over heksegryten. Det var hæren som trådte i virksomhet. I ett nå hadde soldatene inntatt stillinger rundt banen, bajonett på og front mot tribunene. Hopen brølte.

 

 

Ille var det, men verre skulle det bli. Da spillet omsider var kommet i gang igjen etter den fatale avgjørelsen, ga den uheldige dommer bevis på at han ikke kjente begrensningens kunst. Han dømte like godt et nytt straffespark, men denne gang til den annen part. Det lyktes merkelig nok å få avviklet sparket, det ble mål og utligning til 3-3. Men så var det også jamt slutt med all organisert virksomhet. Den sist forurettede part gikk nå løs på dommeren i samlet flokk, mens det andre laget tok seg av linjemennene, som var dumme nok til å blande seg bort i slagsmålet. Politi og soldater intervenerte omsider og fikk geleidet den stakkars dommeren og hans hjelpere ut av banen, hvorpå de to lag tok en frisk nevekamp før de selv forlot arenaen.

 

 

Hele siste akt foregikk under intens hujing fra det tusentallige publikum. De mest opphissede gjorde energiske forsøk på å forsere nettinggjerdet, som imidlertid sto for en støyt. En av de iherdigste ble hengende fast i piggtråden øverst, og hans anstrengelser for å komme løs var det siste vi så der vi ilte mot utgangen - halvdøde av latter.

 

 

 

 

 

 

 

 

Mellomspill i Egypt

 

 

Uken i den tyrkiske hovedstad gikk ganske fort. Det syriske visum lot bare vente på seg noen dager, og om kvelden 6. mai var vi klar til en ny, lang togreise, via Syria og Libanon til Haifa. I Stockholm hadde man åpenbart oversett det faktum at det etter Palestina kom et land som het Egypt, som vi nødvendigvis måtte innom. Visum dit var det ingen som hadde tenkt på. Det ble derfor å legge bi i Haifa noen dager for å få ordnet den saken.

 

 

Den 12. mai var det omsider i orden med visum. Tillatelse fra kong Faruks representant i Haifa til å besøke hans land ble stemplet inn i våre stadig innholdsrikere pass, og formiddagen etter satt Vi på toget med kurs for Cairo.

 

 

17. mai-feiringen i Alexandria sammen med norske sjøfolk og fastboende ble et minne. Det var første 17. mai i utlendighet for mange, og en egen stemning var naturligvis forbundet med det. Det var høytidsstemt og litt vemodig alvor over feiringen, de ca. 100 som var til stede fikk antagelig bekreftet hva dagen virkelig betydde for oss. Sammenkomsten ble holdt på Hotel Cecil, som for anledningen var pyntet i norske farver. Det var god mat, velsignet korte taler og mye allsang. Majoriteten av deltagerne var sjøfolk, prektige eksemplarer av en stand som vi senere traff igjen både titt og ofte.

 

 

I den egyptiske hovedstad var det enda varmere enn i Haifa. De første dagene svettet vi oss gjennom det som måtte sees - Nilen, Zoo, de praktfulle basarene og Cairo-museets utsøkte samlinger av gammelegyptisk kunst. Den 29. dro vi til Alexandria igjen. Friola House var et lite, velstelt pensjonat litt utenfor bygrensen og like ved Middelhavet. Mesteparten av dagene ble tilbrakt på stranden. Vi solte oss, kiket på jentene og tok en dukkert i ny og ne.

 

 

Luftangrepene på Alexandria økte i hyppighet og intensitet. Hver kveld var det rabalder - fly, søkelys, bomber og granater. Det var flåtebasen, britenes viktigste i det østlige Middelhav, som var fiendens hovedmål. Det begynte tydeligvis å bli så varmt at det var på tide å komme seg vekk. Og 3. juni kom Gulsrud fra konsulatet med hesblesende nyheter:

 

 

- Vi skal av gårde med en gang. Det ligger en norsk båt i Suez, den skal østover til Bombay, og vi skal være med dit. Det er 30-40 andre norske ombord også.

 

 

3 x 3 hurra. Og så India da - Bombay, here we come.

 

 

Kofferter ble pakket, alle planlagte arrangementer avlyst, og allerede neste dag forlot vi det trivelige pensjonatet ved den solrike Middelhavskysten.