Imsdalsrakkar

Det lokale navnet på dette trekortrakkar-spillet er Imsdasrakkar. Det har vært et kjært kortspill fra tidlig barndom over hele Sollia.  Det er enkelt og lett å mestre, men det er ikke uten videre lett å vinne. Det er mange faktorer som bidrar til å gjøre statistiske vurderinger av motspillernes hånd, telling av kort står sentralt og god erindring av hvordan spillet har utviklet seg kan bidra til suksess. Den som taper spillet blir rakkar.

Ordet rakkar kan ha flere betydninger. Mest kjent er kanskje at rakkar blir brukt om en mann som gjorde urent og utrivelig arbeid, f.eks. en hjelper for, eller endog var en bøddel. Det har vært brukt som et mildt skjellsord: «din rakker».

Det har også vært brukt som et ord for kongens skatteoppkrevere som for lenge siden reiste rundt på bygdene for å få bøndene til å betale skatt og andre tiendebyrder. Skatteoppkreverne hadde krav på fri skyss, overnatting og forpleining der de kom – og det skulle helst ikke være hverdagsmat! (Et resultatet: det kunne ikke sjelden bli en og annen rakkerunge etter slike besøk.)

Når order rakkar ble brukt som del av navnet på et kortspill, f.eks. imsdals-rakkar og rusk-rakkar, har det vel nærmest betydningen av å være navnet på en lite ønskelig profesjon, nemlig et taperbegrep knyttet til yrker og arbeid som var lite skattet.

 Om spillet

Imsdalsrakkar kan spilles med tre spillere og oppover, kanskje opptil seks før spillet taper seg. Om vi vil spille med bare to spillere, kan vi f.eks. trekke ut noen kort, og la dem være ukjente.

Imsdalsrakkar har to omganger. I første omgang spiller vi om stikk, og prøver å samle på gode kort. I andre omgang er det om å gjøre å bli kvitt alle kortene man samler seg og har på hånda.

Vi bruker hele kortstokken. Vi deler ut tre kort til hver spiller, og avslutter utdelingen med å legge et kort med bildesiden opp. Det blir trumf (tromp fra trumph). Resten av kortene legges i en bunke midt på bordet og er stokken hver spiller trekker et kort fra under spillets gang for hele tiden å ha minst tre kort på hånda. Trumf-fem kan brukes til å bytte til seg kortet som markerer hva som er trumf.

Ess er høyeste og to er laveste verdi innenfor en farge, men trumf-kortene stikker alle andre farger uansett verdi.

Meningen med spillet er å bli kvitt sine kort fortest mulig i andre omgang av spillet.

Slik spiller vi:

1. omgang: Den første etter den som gir ut kortene starter og spiller ut et kort til spilleren til venstre for seg. Denne spilleren stikker med et kort med større verdi innenfor fargen eller med trumf. Klarer spilleren ikke det, må kortet som er spilt tas inn. Nå får spilleren fire kort på hånda, og kan ikke spille ut kort til neste spiller. Det er da denne spilleren som spiller neste kort. Den som har spilt det høyeste kortet, vinner stikket og får begge kortene. Kortene samles i egen bunke foran spilleren. Den som tok stikket skal spille ut det neste kortet til spilleren til venstre for seg. I første omgang har farge ingen betydning, men det er en fordel å bruke kort med høy tallverdi eller trumf til å stikke med.

Denne første omgangen fortsetter så lenge det er flere kort igjen i stokken, og spillerne spiller så lenge at en spiller blir tom for kort. Denne spilleren begynner å spille i andre omgang av spillet.

De spillerne som har kort igjen på hånda, legger disse kortene sammen med alle kortene som er vunnet i stikk.

 

2. omgang: Den som først ble fri for kort, begynner andre omgang. Nå gjelder det å bli kvitt alle kortene først – den som blir sittende igjen med kort til slutt bli rakkar og taper spillet.

I første spillerunde har spillerne nesten like mange kort hver selv om det kan variere etter hvor mange ganger en eller flere spillere ikke har kunne stikke, men ta inn.

Vanligvis lønner det seg å spille alle kortene i sin lengste farge. Men har spilleren en farge som bare består av kort med lave verdier, kan det være aktuelt å spille denne fargen. Hovedfargen følges med en slærk, det vil se et kort i en annen farge, gjerne ett med lav verdi som kan være verdiløst for å bruke til å stikke med, f.eks. en toer. Den som får oppspillet skal så stikke kortene med kort av høyere verdi innenfor samme farge. Klarer spilleren ikke det, kan han bruke trumf. Og klarer spilleren ikke å stikke utspillskortene da heller, må han ta inn resten og mister dermed retten til å spille egen farge til neste spiller rundt bordet. Dermed blir det den neste spilleren som spiller sin farge, eventuelt med slærk. Slik fortsetter spillet rundt bordet til det bare er en spiller som sitter igjen med kort. Denne spilleren er spillets taper og blir rakkar.

Det gjelder å telle kortene som blir spilt i denne andre omgangen av spillet. For hvis en spiller spiller egen farge med flere kort enn det motspilleren har på hånda, får utspilleren disse kortene skjult i hånda i retur, og neste utspill kommer fra den neste spilleren rundt bordet. I sluttspillet mellom to spillere kan det være lur strategi å spille kort som en vet motspilleren ikke kan stikke. Motspilleren må ta inn og utspilleren får retten til å spille videre.

Utfallet av spillet avhenger både av dyktighet underveis i spillet og av tilfeldigheter etter hvilke kort man får utdelt eller trekker. Forholdet mellom dyktighet og hell varierer.

Vedlagt her er et kortspill som ble spilt overalt Sollia før, kanskje nå også. Iallfall det lokalt betegnet som Imsdalsrakkar.

Bilde 1 Det er delt ut til tre spillere, kløver er trumf

 

Bilde 2 Det er spilt ut i andre omgang, seks ruter og hjerterfire som slærk skal stikkes

 

Bilde 3 (kommer i egen e-post) Spilleren har stukket alle dels med kort med større verdi i ruter og hjerter, dels med kløver som er trumf. Det har gått 14 kort, fire trumf. Spillerne vet at den som har brukt trumf ikke har mange trumf igjen på hånda

 

BB