Forfatteren Helene Lassen
Publisert 23.10.2009 00:18
Helene Lassen SOLLIA: Den tidligere presteboligen i Sollia, hvor Helene Lassen bodde i nærmere 40 år Fjell bakom fjell Sollia har hatt besøk av mange diktere. Sigrid Undsets farfar var derfra, og hun var selv på besøk både som barn og voksen. Hans Aanrud bodde en periode i Solligaarden, og har skrevet et par fortellinger derfra. Og fjellvandreren Theodor Caspari var i Sollia i flere somre. Likevel er det det Helene Lassen (1858 - 1931) som i første rekke har satt Sollia på det litterære kartet. Gjennom sine nærmere 40 år som prestefrue gjorde hun prestegarden til et kulturelt og litterært samlingspunkt. Og Helene Lassens hjem står fortsatt relativt uendret. I 1983 ble presteboligen utskilt fra den gamle prestegarden, og ble overtatt av Stiftelsen Sollia Prestegård. I noen år tjente det som hvilested for prester, og huset brukes i dag til utleie. Helene Lassen, født Løchen, bodde i sin tidligste barndom i Vang. Og blant de ti søsknene er det mange som har gjort seg bemerket. Blant dem statsråd Einar Løchen, filosofiprofessor Ame Løchen og kunstneren og skuespilleren Calle Løchen, som ofte søkte til Sollia for å hente krefter når bohemlivet i Kristiania ble for fuktig. | To år etter at Helene giftet seg med Carl Lassen, ble han utnevnt til sogneprest i Sollia. Da var hun 25, og de ble boende der til hun var 62. Det må ha vært et ensomt liv - i alle fall de første årene. «Folk bur spreitt og har vori fåe,» som Bjarne Norheim skriver. «Og tilbakeholdne som fjellfolk har vori, er det lite rimeleg at dei søkte samkvem med ein embetsfamilie som Lassens.» Men «et øde sted la ingen demper på aktiviteten,» heter det om Helene Lassen i Norsk kvinnelitteraturhistorie. Snarere var ensomheten i bygda grunnlaget for at hun begynte å skrive. Og bygda ga henne stoff å øse av. Skisser fra fjeldbygden (1897) kalte hun den første boka si, som fører Sollia inn i litteraturen. Sentralt står den særegne Sollia kirke: «Liten og fortrykt ligger den der, inneklemt mellem fjellene, likesom sluppet ned i den bratte li, fordi det ikke var noen slette å sette den på.» Men ved siden av prisningen av bygda, legger hun heller ikke skjul på at hun lengter til andre opplevelser enn «fjell bakom fjell» og «vindens evindelige susen». Måneskinnet på kveldsturen var velegnet til å skape lengsel til lysekronen i teateret... Også Stemningsbilleder og fortællinger (1900) rommer skildringer fra fjellbygda som er både underholdende og av kulturhistorisk verdi. Helene Lassen viser seg som en skarp iakttaker med sans for bygdefolkets skikker, selv om hun gjerne stiller seg registrerende på sidelinja. Men en kan også ane i en fortelling som «Gammel arv» en konflikt i kvinnen mellom ekteskapet og drømmen om en kunstnerkarriere. Produksjonen hennes av kulturhistoriske glimt har for øvrig en parallell i mannen Carl Lassens Solliens historie, basert på grundige arkivstudier. Ellers er det barnebøkene som utgjør størstedelen av produksjonen hennes. Også disse har gjerne stoff hentet fra det samme miljøet. Den bergtatte høna og andre fortællinger fra fjeldbygden (1925) er en samling av de beste historiene fra barnebøkene. Fra Litteraturer av Geir Vestad  Lenke til bibliotek der du kan låne bøkene |
