Eystein på en onsdag:
Fattigfolk og personligheter på Mogrenda og i Atnedalen på 1800- tallet
- forord og litt om sosiale forhold

Fortalt på Fossedagene 2017
av Eystein Fossum

sollia.net vil på onsdager framover presentere det foredraget Eystein Fossum holdt oppe på Mohaugen på fredagens kulturvandring under årets Fossedager. Vi kaller serien Eystein på en onsdag.



Forord

Fortellingene om Bersvend Roen, Sevat Olsen Øvremoen og Halvor Pederesen Tangen er basert på utdrag fra skrifter etter Edvard Reiersen Fossum (f. 1859). Han skrev en rekke fortellinger og dikt som inneholdt eller bygger på gamle historier om folk og folkeliv i bygda.
Ikke alt er derfor nødvendigvis historisk korrekt, men gir likevel et troverdig bilde av forholdene. Mye av det han skrev, er publisert i bl.a. Fjell-Ljom og Fedraheimen. Han brukte oftest pseudonymet Gunnar Østerdøl eller bare Gunnar.

Nynorsk (og dialekt) var hans målform. Direkte sitater fra kildene er angitt med kursiv skrift, og skriftspråket har jeg modernisert noe.

Litt om sosiale forhold

Det jeg skal fortelle om dreier seg om forhold rundt Mogrenda og Atnedalen rundt midten av 1800-tallet. Grovt sett var den gang sørsida av Atnedalen å regne som Atneosland. Atneosen hadde vår- og høstsæter et par kilometer sør for Storbekkmoen (Atnosdalen). Nordsida av dalen var stort sett eid av de største gårdene uti Storelvdalen i forskjellige konstellasjoner. Og så var det Sollia og Storbekkmoen som rådde vest for Storbekken. Grunneierne hadde således forskjellige relasjoner (bl.a. geografisk nærhet) til området. I dalen var det stort sett det man må kalle for rydningsplasser – og de var få. Dette var små fattige bruk – nok til å livberge seg på, men ikke nok til å livnære en familie. Slik har det vært helt opp mot våre dager. Å få arbeid i skogen var nødvendig, men slett ikke noen selvfølge for alle hvert år.

Gunnar Østerdøl skrev i november 1883 i Fedraheimen: Gamle folk seier at eit slikt mat- og fôrår som i år har det ikkje vore i manns minne. Elles har ikkje jordbruket så mykje å seia her i dalen. Det er tømmerskogen dei driv mest på med, så det er tømmerprisane som seier om det er eit godt eller dårlig år. Men eg synest at dei skulle leggje meir arbeid i jorda då det er mykje godt jordlende som ligg udyrka.

Et eksempel på livssituasjonen kan være følgende:

«Eg hadde ikkje hug til å slakta krøtter den hausten då eg hadde høy nok så eg såg meg i stand til å føda dei eg hadde gjennom vinteren. Det var et godt fôr-år, ser dykk. Men det var ikkje godt å vera kjøttlaus heile året. Ja, om onsdags morgonen  i grålysinga drog eg i vegbeinast mogleg oppetter lia i mine slitne sumarklede. På aksla hadde eg «Gofarbørsa» og på ryggen skinnskreppa mi med litt niste for to dagar. I eine handa hadde eg kikkerten. Då eg kom opp til myra, såg eg nye merker etter reinen.»

 

Det var mye fattigdom – og dermed også grunnlag for en rekke bygdeoriginaler som prøvde å livberge seg på sine litt spesielle måter – med og uten talent. Ja, helt opp til vår nære fortid husker nok flere av oss eksempler på dette.

 

H.S.