Edvin på en onsdag:
Sollia.net avslutter her en serie om turismen på østsida av Rondane. Den er hentet fra et foredrag som Edvin Finstad holdt under kulturvandringa på fredag under fjorårets Fossedager

De 6 : Heder og frigjøring

Pål Stakston var en meget aktiv og arbeidssom mann, og han satte mange spor etter seg både her på Midtnesset, på Fagervold, Rondesjå og Musvolsetra. Han fikk flere utmerkelser for sitt pionerarbeid med turister og reiseliv.

Det hele toppet seg med at han fikk Hans Majestet Kongens fortjenestemedalje i 1932. Den ble delt ut ved en tilstelning på Musvolsetra. Han var mye på farten og hadde kjente både i Oslo og i utlandet. Pål Stakston kunne engelsk, og det var ikke vanlig på den tiden. Og selv om han var mye engasjert på annet hold, deltok han også i det praktiske arbeidet. Jeg tror at min far Embret lærte mye om tømring og snekring som ungdom i Musvolsetra, og flere av de husene han har vært med å bygge, står fortsatt.

Embret fikk sin landbruksutdanning på Storsteigen i 1919 og 1920, og etter dette fikk han sin militærtjeste i Garden. Han deltok aktivt på ski i militæret, og han vant det første skirennet som ble holdt i Sollia. Han ble også en god baneskytter.

I Digitalarkivet, på Maihaugen og i andre kilder har jeg sett en rekke bilder av Pål Stakston og noen av Gedine og av gjester.
Det er bilder fra Musvolsetra, fra Fagervold ved Per Gynt-steinen og fra motorbåten. Men ikke på ett eneste ett av de bildene er far, Embret, med. Selv om han var satt bort til Stakston som niåring og hjalp dem aktivt i alt stell i hele sin barndom og ungdom. Jeg føler ikke noen bitterhet, men ser tydelig at unger fra fattige steder som ble satt bort til oppfostring i den tida måtte betale for mat og klær med hardt arbeid. Og det var det!

Det er en stund siden dere har fått litt poesi nå:

Den svenske lyrikeren Dan Andersson var ti år eldre enn far, men kom fra de samme håpløse kår. Han sier det slik: «Jag vil inte grava jorden, jag vil inte hogga ved. Jag vil vila under heggarna, tils solen, hon går ned.»

Kanskje var det noen slike tanker som gikk gjennom hodet på min far også, da han kom tilbake fra Alvdal og Oslo. Han engasjerte seg mer og mer i tømring og snekring og det ble nok mindre jordbryting og turistguiding. Men han fortsatte å bo i denne kretsen helt til han giftet seg med mor i 1938 og jeg kom inn i historien. I vielsesattesten har han tittel som tømmermann.

Selv om far tenkte som Dan Andersson, så ble det nå ikke slik. Poeten i Dalarna fikk et kort liv og døde i ei forgiftet hotellseng i Karlstad i 1920, bare 32 år gammel. Far fikk et langt liv, og han fortsatte å grava jorden og hogge ved. Han drev aktivt jordbruk både på Søre Finstad og senere på Mohaugen, og han sto i vedskålen på Mohaugen og hogg ved helt til den uka han døde i 1978.

En liten epilog: I konfrimasjonsalderen var jeg med far på auksjonen etter Gedine Stakston  i tunet på Midtnesset. Utstyr fra Musvolsetra ble budt fram, blant møblene var det et stort, nydelig framskap. Far bød en forholdsvis lav sum for skapet. Ingen i den store forsamlingen sa et ord, og gammellensmann Haavard Wæringsaasen slo fort. Det var flere som nikket at dette skapet fortjente Embret. Det står fortsatt på Mohaugen.