Edvin på en onsdag - del 5/5
Sollia.net presenterer her en ny serie Edvin på en onsdag der vi har fått tillatelse til å gjengi hans meget tankevekkende orientering om bureising. Denne holdt Edvin Finstad  i starten av bureisingsvandringa i Ytterdalen på fredag formiddag under Fossedagene 2019.
Del 1: Innledningen finner du her
Del 2: Et slit finner du her
Del 3: Vanskelig tid finner du her.
Del 4:  Bedre tider finner du her.

Fellesskap

Jeg mener at bureiserperioden i Norge var med å utvikle det fellesskapet som senere ble til den skandinaviske velferdsmodellen for å styre et samfunn. En modell som mange land i verden misunner oss.

I grendene arbeidet de sammen om veier, om maskiner og om utvikling av dyr og planteproduksjon. Jeg kan nevne bare et lite eksempel: Foreningsokser. Noen organisert inseminasjon av kuer var ikke kommet i gang, og å ha en egen okse i hvert lite fjøs var en dårlig løsning både avlsmessig og økonomisk. Det var ofte de halvvoksne ungdommene på brukene som fikk jobben med å leie kyr til oksen. Jeg har gjort det mange ganger. I noen grender gikk holdet av foreningsoksen på omgang. I andre var den plassert i fjøs der det var nok plass. Da måtte de andre brukene gi bidrag.

Veldig mange medlemmer og tillitsvalgte i småbrukerlag og landbrukets organisasjoner kom fra bureisingsbrukene. Dette var folk som hadde betydelig tiltakskraft og framtidstro. Det kom mange unger på brukene, og selv om de ofte måtte hjelpe til hjemme, var det også tid til lek og konkurranser. I Fiskviklia i Rendalen fikk de sitt glade hjørne nede ved bygdeveien. Dette er nå et minnesmerke for bureiserne, og stubbryteren står i midten. Bureiserkona har fått sitt minnesmerke ved kommunehuset i Rendalen. At Fossedagene nå tar opp bureiserne som tema, er en fin måte å hedre dem på i Sollia.

Utviklingen kom litt etter litt også i bureisergrendene. Økonomien ble bedre, og det var lettere å få arbeid utenfor hjemmet. Det aller viktigste som skjedde mot slutten av perioden, var at den elektriske strømmen kom. For Sollia skjedde det i siste halvdel av 1950-årene. Det var som en revolusjon, særlig for kona på garden. Alt ble lysere, og maskiner kunne ta seg av klesvask, oppvarming av vann og andre tunge gjøremål. Selv var jeg voksen da strømmen kom til Atnbrua, og jeg husker at de fleste hadde kjøpt vaskemaskin og hadde den klar da strømmen ble satt på. Det var glede og hygge på lysfesten på Jomsborg.

Jeg vokste opp sammen med mange unger fra bureiserbruk, og har hatt glede og nytte av det hele livet. Flinke og optimistiske folk med stor evne til å finne løsninger på praktiske oppgaver. Det lærte de gjennom allsidig arbeid i ei oppbyggingstid. De lærte også mye om samhold, samarbeid og vennskap.

Jeg synes Einar Skjæråsen har skrevet noe klokt om varmen i et bureiserhjem.

Det lukter lørdan:

Ho møter mannen med glae auger, ja det er mest som ei skjelemette.
Å få han hematt og kjenne teven, tå tømmerkoie og skogskarsvette.

Han står et augneblekk og sir, og værer, inn hele hemmet med sterke lunger.
Det lufter nyflidd og rent og strukent, tå hus og kjerring og fire unger.

Og onga kaster seg over skreppa, og fær og fikler til lokket glir opp.
For det fins ittno så fint i væla, som duft  tå kjøpbrød og syn tå sirop.

Og flesket freser og kaffen putrer. Små munner pjatrer og nytt og viktig.
Mot mjuke kjakar stryk grove hender. Det lufter lørdan og godt og riktig.

Så sløkkjes lyset, så stilner ståket, og fire ungkroker ligg og snuser.
Og han og ho, det er godt å kjenne, den stille varmen som hemmet huser.

 E.F.