Edvin på en onsdag - del 3/5
Sollia.net presenterer her en ny serie Edvin på en onsdag der vi har fått tillatelse til å gjengi hans meget tankevekkende orientering om bureising. Denne holdt Edvin Finstad  i starten av bureisingsvandringa i Ytterdalen på fredag formiddag under Fossedagene 2019.
Del 1: Innledningen finner du her
Del 2: Et slit finner du her



Om bureising - Del 3: Vanskelig tid

Jeg skal prøve å si litt mer om økonomien i denne nykoloniseringen av Norge. Det heter faktisk nykolonisering. Ordet er brukt i formålsparagrafen for selskapet Ny Jord, som ble dannet i 1908. Selskapet kjøpte opp områder som de så delte ut til arbeidssøkende folk som ville prøve å bygge seg en gard. En ny bosetting tok form. De som først bosatte seg i våre områder kom på 1600 og 1700 tallet og ryddet gårder. De fant fram til den beste jorda og de beste plassene. De fleste fikk nok tillatelse fra en eller annen myndighet i Danmark, men noen tok seg også til rette, og slet med rettsaker og tvister i årevis. Så skjedde det faktisk ikke så mye med utbygging i et par hundre år.

Etter første verdenskrig fikk verden en god oppgangsperiode med jazz og dans og vellevnet i 1920 årene. Men så kom børskrakket på Wall Street i 1929, og verden gikk inn i en langvarig nedgangsperiode og det ble stor arbeidsledighet i mange land.

Nedgangstiden rammet hardt i Norge, og i distriktene var det nesten umulig å finne lønnet arbeid. Det ble satt i gang nødsarbeid for å gi folk et minimum av inntekt. Bruer og veier ble byget, og folk pukket stein for hånd. Veien i Nesslia og nordover til Folldal ble bygget i denne tida, og de eldre blant oss i dag kjente folk som hadde sittet og pukket stein. Den danske dikteren Jeppe Aakjær beskriver elendigheten malende i sitt dikt Jens Veimand:

Jens Veimand var mannen som: Med klude om sin hånd der av sin store nød,

med hammeren forvandlet den hårde sten til brød. Og i det siste verset kommer et bittert oppgjør med samfunnet: Det var såmenn Jens Veimand, hans liv var fullt av sten, men på hans grav i døden, de gav ham aldrig en.

Jeg skal prøve å si litt mer om økonomien i denne nykoloniseringen av Norge. Det heter faktisk nykolonisering. Ordet er brukt i formålsparagrafen for selskapet Ny Jord, som ble dannet i 1908. Selskapet kjøpte opp områder som de så delte ut til arbeidssøkende folk som ville prøve å bygge seg en gard. En ny bosetting tok form. De som først bosatte seg i våre områder kom på 1600 og 1700 tallet og ryddet gårder. De fant fram til den beste jorda og de beste plassene. De fleste fikk nok tillatelse fra en eller annen myndighet i Danmark, men noen tok seg også til rette, og slet med rettsaker og tvister i årevis. Så skjedde det faktisk ikke så mye med utbygging i et par hundre år.

Etter første verdenskrig fikk verden en god oppgangsperiode med jazz og dans og vellevnet i 1920 årene. Men så kom børskrakket på Wall Street i 1929, og verden gikk inn i en langvarig nedgangsperiode og det ble stor arbeidsledighet i mange land.

Nedgangstiden rammet hardt i Norge, og i distriktene var det nesten umulig å finne lønnet arbeid. Det ble satt i gang nødsarbeid for å gi folk et minimum av inntekt. Bruer og veier ble byget, og folk pukket stein for hånd. Veien i Nesslia og nordover til Folldal ble bygget i denne tida, og de eldre blant oss i dag kjente folk som hadde sittet og pukket stein. Den danske dikteren Jeppe Aakjær beskriver elendigheten malende i sitt dikt Jens Veimand:

Jens Veimand var mannen som: Med klude om sin hånd der av sin store nød,
med hammeren forvandlet den hårde sten til brød. Og i det siste verset kommer et bittert oppgjør med samfunnet: Det var såmenn Jens Veimand, hans liv var fullt av sten, men på hans grav i døden, de gav ham aldrig en.