Edvin på en onsdag - del 1/5
Sollia.net statrter her en ny serie Edvin på en onsdag der vi har fått tillatelse til å gjengi hans meget tankevekkende orientering om bureising. Denne holdt Edvin Finstad  i starten av bureisingsvandringa i Ytterdalen på fredag formiddag under Fossedagene 2019.




Om bureising: Del 1: Innledning om bureising

God dag, alle sammen. Det er hyggelig og interessent å gå i sporene etter bureiserne i Sollia. Det var ei gruppe i samfunnet vårt som absolutt fortjener oppmerksomhet, og fra 1920 og utover til 1950 kom de til å bety mye for utviklingen i bygda vår.

Jeg vil starte med en erkjennelse: Jeg har aldri hengt i sveiva på en stubbryter, og det sjøl om jeg kommer fra en familie med mange bureisere. To av mine onkler på farssiden ble bureisere, Paul Finstad på Bjerke og Karl Finstad på Lyngstad. To av mine gammelonkler på morssiden ble bureisere, Einar Mohaugen på Rygnestad og Mikkel Mohaugen på Melum. Flere av mine gammelonkler og gammeltanter ble bureisere i USA og Canada etter den såkalte Homested-ordningen. Det var en ordning som på noen måter nok ble modell for bureisingsordningen i Norge,  men de fikk jo anledning til å kjøpe så mye mer land «over there».

Min far, Embret Finstad, skulle også bli bureiser. Han kjøpte Stubbvollen ved Solligarden tidlig i 1920-årene, og skulle starte opp. Men det ble tømring og forpaktning på Søre Finstad i stedet. Han hadde øvd seg bra på bureising, for han brøt opp Rondesjå ved Atnsjøen mens han enda var en stor guttunge.

På Søre Finstad fikk jeg kjenne på de aller fleste arbeidsoppgavene som bureiserbarna også fikk: Kjøre møkk og spre møkk, slite med plog og harv, kjøre slåmaskin og sleprive, hersje og kjøre høy, hjelpe til i fjøset og fly etter krøttera i mørke høstkvelder. Men jorda var heldigvis brutt opp.

E.F.