Edvin Finstad: Oppvekst på Søre Finstad
- krigsårene.

Jeg kan ikke huske at vi flyttet til Søre Finstad, og jeg har ikke så mange minner fra krigsårene. Men jeg husker at det var mye kaldt og mye mørkt. Jeg våger å påstå at vintrene den gang var både lengre og kaldere enn de er nå. Tunet her var ikke særlig vennlig for en frossen liten gutt. Vedskålen helt i nordenden av tunet, og utedoen helt i sørenden. Bære ved har jeg gjort så lenge jeg kan huske, men jeg prøvde sikkert å bære mest mulig om dagen.

Inne var det også mørkt med lange kvelder. I perioder hadde vi lite parafin, og eneste lyset i rommet kom fra åren. Det var en stor og trivelig åre, og vi brukte den både til litt koking og til lys i rommet. Den står i stua fortsatt. Var laget av kleberstein. Steinen var så mjuk at du kunne klore hull i den med neglene. Jeg fikk kjeft når jeg gjorde det. Ellers hadde vi parafinlamper, ti linners og 12 linners. Og så fikk vi etterhvert to stormlykter, Petromax. Jeg syntes de ga utrolig mye lys. Jeg har fortsatt den ene av dem hjemme, og det hender jeg tenner den bare for å mimre litt.

En liten digresjon om lys: Når dere står her i tunet og ser på elva, så tror dere kanskje at den går fra nord til sør. Det gjør den ikke. Den går omtrent rett østover. Det betyr at sør er omtrent rett bak dere, og der står Seterskletten. Tunet på Søre Finstad er nok ett av de aller mørkeste stedene i Sollia. Sola er borte fra slutten av november til noen dager ut i februar. Jeg har hele mitt liv vært veldig glad i sol og lys, og jeg var ikke store guttungen før jeg gikk på ski over brua og opp i lia på andre sida. Der hadde jeg en plass hvor jeg kunne stå og se og kjenne på solen som varmet. Jeg prøvde meg på noen dikt der jeg sto, men fikk det ikke noe særlig til. Jeg var voksen før det kom elektrisk strøm til Søre Finstad i 1958.

Litt mer om krigstida. Far, Embret, var en aktiv og god skytter. Han hadde krageren sin i et rom under høvelbenken hele krigstida. Jeg husker en gang det kom tyske fly langs elva. Da sto far i skjul bak nova på huset her og skjøt på det. Det ble nok bom. Jeg kan ikke huske noen direkte krigsepisode. Vi merket det vel mest på varemangel og rasjonering. Men vi hadde noen produkter det gikk an å få solgt. Mjølkeprodukter fra dyra, kjøtt og bær og kanskje litt vilt. Gjennom eierne på Finstad og deres venner hadde vi gode kontakter til Oslo, og vi fikk byttet til oss en del varer som vi trengte. Sukker, parafin, stoffer og klær og mye annet.  Onkel Peder Finstad på Nordre Finstad fikk aldri nok tobakk i denne tida. Jeg husker han først røkte opp sin tilmålte pakke med Langgaards Karva Blad. Og etterpå rev han den voksa tobakkdåsen i småbiter og tygget dem i seg.

Vi kjente de folkene fra bygda som var med i motstandsgruppa i Ruudshytta, men dette var noe vi aldri fikk lov å snakke om. Vi hadde skirenn og forskjellige små arrangementer under krigen, og når freden kom var jeg med og gikk fredsmarsj. Jeg nevnte fars krager. Vi skjøt inn jula i Finstadgrenda. Det var alt for langt til kirke, og vi hørte ingen klokker. Men skuddene hørte vi. Tre skudd klokka fem, og så kunne vi gå inn og feire jul.

E.F.