Edvin Finstad:
Bureising i Sollia

Redaksjonen presenterer her hele artikkelen om bureising i Sollia. Edvind kåserte om dette under fredagens bureisingsvandring i Øverdalen under Fossedagene 2019.

Bureising

God dag, alle sammen. Det er hyggelig og interessent å gå i sporene etter bureiserne i Sollia. Det var ei gruppe i samfunnet vårt som absolutt fortjener oppmerksomhet, og fra 1920 og utover til 1950 kom de til å bety mye for utviklingen i bygda vår.

Jeg vil starte med en erkjennelse: Jeg har aldri hengt i sveiva på en stubbryter, og det sjøl om jeg kommer fra en familie med mange bureisere. To av mine onkler på farssiden ble bureisere, Paul Finstad på Bjerke og Karl Finstad på Lyngstad. To av mine gammelonkler på morssiden ble bureisere, Einar Mohaugen på Rygnestad og Mikkel Mohaugen på Melum. Flere av mine gammelonkler og gammeltanter ble bureisere i USA og Canada etter den såkalte Homested-ordningen. Det var en ordning som på noen måter nok ble modell for bureisingsordningen i Norge,  men de fikk jo anledning til å kjøpe så mye mer land «over there».

Min far, Embret Finstad, skulle også bli bureiser. Han kjøpte Stubbvollen ved Solligarden tidlig i 1920-årene, og skulle starte opp. Men det ble tømring og forpaktning på Søre Finstad i stedet. Han hadde øvd seg bra på bureising, for han brøt opp Rondesjå ved Atnsjøen mens han enda var en stor guttunge.

På Søre Finstad fikk jeg kjenne på de aller fleste arbeidsoppgavene som bureiserbarna også fikk: Kjøre møkk og spre møkk, slite med plog og harv, kjøre slåmaskin og sleprive, hersje og kjøre høy, hjelpe til i fjøset og fly etter krøttera i mørke høstkvelder. Men jorda var heldigvis brutt opp.

Et slit

Det var et slit å være bureiser. Hele familien måtte ta et tak i det daglige arbeidet.

Jeg synes Alf Prøysen har sagt dette meget godt i sangen Du skal få en dag i mårå, der et av versene går slik: Men nå er gutten vaksen, og han slit som folk gjør flest, med småbruk oppi Åsmarken, der kjerringa er hest. Han syns det blir for lite gjort, og strever jevnt og trutt -

Det var hardt og tungt arbeid over lang tid som ga resultater for bureiserne. Med de arbeidsredskapene de hadde, var det en kjempeprestasjon å dyrke opp noen få mål i løpet av en sommer. Det aller meste måtte gjøres med håndkraft, og det var bare noen få bruk som hadde hest. Det aller verste var å få bort stubbene og all stor stein. I enkelte bureiserfelt var det rikelig med stein. Store steinrøyser i nedkant av jordene kan dere se ennå i dag. Du kunne kjenne sur røyk fra treavfall som ble brent store deler av sommeren på bureiserfeltene.

Nå er det å dyrke opp ny jord blitt rent maskinarbeid med store maskiner. Se bare på de nye jordene som har kommet ved Atnbrua og sørover langs Atna, på Bjøråneset, og langs riksvei 3 sør for Atna. Flater på over 100 mål blir gjort klare på en sommer. Målet for bureiserne på 20- og 30-tallet var å få til et jorde som kunne fø fire-fem kyr, noen smådyr og kanskje en gris. De fleste bureisingsbrukene i Sollia ble på 20 – 30 mål, noen litt større. Flere måtte ta utslåtter i bruk for å berge vinterforet, og det var helt vanlig å lauve om sommeren og ta måså om høsten.

Men en bureiserfamilie måtte gjøre mye mer enn å bryte opp jord. Det skulle bygges hus både for folk og dyr, gjerder måtte bygges og flyttes etterhvert som bruket ble større. Å bygge opp en liten gard var et jevnt og hardt arbeid som tok mange år. De fleste som startet med bureising var driftige og selvhjulpne folk, som prøvde å gjøre så mye som mulig uten leid hjelp. Penger var konstant mangelvare.

Vanskelig tid.

Jeg skal prøve å si litt mer om økonomien i denne nykoloniseringen av Norge. Det heter faktisk nykolonisering. Ordet er brukt i formålsparagrafen for selskapet Ny Jord, som ble dannet i 1908. Selskapet kjøpte opp områder som de så delte ut til arbeidssøkende folk som ville prøve å bygge seg en gard. En ny bosetting tok form. De som først bosatte seg i våre områder kom på 1600 og 1700 tallet og ryddet gårder. De fant fram til den beste jorda og de beste plassene. De fleste fikk nok tillatelse fra en eller annen myndighet i Danmark, men noen tok seg også til rette, og slet med rettsaker og tvister i årevis. Så skjedde det faktisk ikke så mye med utbygging i et par hundre år.

Etter første verdenskrig fikk verden en god oppgangsperiode med jazz og dans og vellevnet i 1920 årene. Men så kom børskrakket på Wall Street i 1929, og verden gikk inn i en langvarig nedgangsperiode og det ble stor arbeidsledighet i mange land.

Nedgangstiden rammet hardt i Norge, og i distriktene var det nesten umulig å finne lønnet arbeid. Det ble satt i gang nødsarbeid for å gi folk et minimum av inntekt. Bruer og veier ble byget, og folk pukket stein for hånd. Veien i Nesslia og nordover til Folldal ble bygget i denne tida, og de eldre blant oss i dag kjente folk som hadde sittet og pukket stein. Den danske dikteren Jeppe Aakjær beskriver elendigheten malende i sitt dikt Jens Veimand:

Jens Veimand var mannen som: Med klude om sin hånd der av sin store nød,
med hammeren forvandlet den hårde sten til brød. Og i det siste verset kommer et bittert oppgjør med samfunnet: Det var såmenn Jens Veimand, hans liv var fullt av sten, men på hans grav i døden, de gav ham aldrig en.

Bedre tider

Kanskje var det denne nedgangstiden som gjorde at bureisingen i Norge virkelig skjøt fart i 1930 årene og framover. Men også i verden gikk det bedre. Franklin D. Roosevelt ble president i USA, og hans New Deal-politikk førte etterhvert til optimisme og framgang.

Det var flere grunner til at Selskapet Ny jord ble stiftet. En av de viktigste var at man ville unngå en ny bølge av utvandring. På 1800-tallet utvandret 800.000 fra Norge, de fleste til Amerika. Rundt 80 reiste fra Sollia. Ny jord skulle arbeide for «landets indre kolonisering og emigrasjonens innskrenkning»

Ny Jord kjøpte opp arealer til nydyrking, og bureiserne fikk bra vilkår for å sette i gang. I vårt område kom det hele grender med bureisere. Vi fikk Rugsvea på Steinvik, Båsrøsta ved Koppang, Bjørånes og Finstadgrenda. Og Ytterdalen, her vi er nå. I Rendalen kom Sjølisand, Fiskviklia og  Unsetbrenna, for å nevne noen. Den beste jorda var opptatt fra før, men  bureiserne ble tilbudt områder i utkanten av de gamle gardene. Dette førte til en spredt bosetting som på mange måter har gitt Norge sitt særpreg, og vi har den ennå i dag, selv om enkelte av de gamle bureisergrendene er nærmest avfolket.

I Norge fikk vi i perioden 1920 til 1950 mer enn 10.000 nye garder, og det ble dyrket 180.000 mål med ny jord. Det var Finnmark, Nordland og Hedmark som fikk flest nye bruk. I Sollia fikk vi 40 nye bruk.

Fellesskap

Jeg mener at bureiserperioden i Norge var med å utvikle det fellesskapet som senere ble til den skandinaviske velferdsmodellen for å styre et samfunn. En modell som mange land i verden misunner oss.

I grendene arbeidet de sammen om veier, om maskiner og om utvikling av dyr og planteproduksjon. Jeg kan nevne bare et lite eksempel: Foreningsokser. Noen organisert inseminasjon av kuer var ikke kommet i gang, og å ha en egen okse i hvert lite fjøs var en dårlig løsning både avlsmessig og økonomisk. Det var ofte de halvvoksne ungdommene på brukene som fikk jobben med å leie kyr til oksen. Jeg har gjort det mange ganger. I noen grender gikk holdet av foreningsoksen på omgang. I andre var den plassert i fjøs der det var nok plass. Da måtte de andre brukene gi bidrag.

Veldig mange medlemmer og tillitsvalgte i småbrukerlag og landbrukets organisasjoner kom fra bureisingsbrukene. Dette var folk som hadde betydelig tiltakskraft og framtidstro. Det kom mange unger på brukene, og selv om de ofte måtte hjelpe til hjemme, var det også tid til lek og konkurranser. I Fiskviklia i Rendalen fikk de sitt glade hjørne nede ved bygdeveien. Dette er nå et minnesmerke for bureiserne, og stubbryteren står i midten. Bureiserkona har fått sitt minnesmerke ved kommunehuset i Rendalen. At Fossedagene nå tar opp bureiserne som tema, er en fin måte å hedre dem på i Sollia.

Utviklingen kom litt etter litt også i bureisergrendene. Økonomien ble bedre, og det var lettere å få arbeid utenfor hjemmet. Det aller viktigste som skjedde mot slutten av perioden, var at den elektriske strømmen kom. For Sollia skjedde det i siste halvdel av 1950-årene. Det var som en revolusjon, særlig for kona på garden. Alt ble lysere, og maskiner kunne ta seg av klesvask, oppvarming av vann og andre tunge gjøremål. Selv var jeg voksen da strømmen kom til Atnbrua, og jeg husker at de fleste hadde kjøpt vaskemaskin og hadde den klar da strømmen ble satt på. Det var glede og hygge på lysfesten på Jomsborg.

Jeg vokste opp sammen med mange unger fra bureiserbruk, og har hatt glede og nytte av det hele livet. Flinke og optimistiske folk med stor evne til å finne løsninger på praktiske oppgaver. Det lærte de gjennom allsidig arbeid i ei oppbyggingstid. De lærte også mye om samhold, samarbeid og vennskap.

Jeg synes Einar Skjæråsen har skrevet noe klokt om varmen i et bureiserhjem.

Det lukter lørdan:

Ho møter mannen med glae auger, ja det er mest som ei skjelemette.

Å få han hematt og kjenne teven, tå tømmerkoie og skogskarsvette.

 

Han står et augneblekk og sir, og værer, inn hele hemmet med sterke lunger.

Det lufter nyflidd og rent og strukent, tå hus og kjerring og fire unger.

 

Og onga kaster seg over skreppa, og fær og fikler til lokket glir opp.

For det fins ittno så fint i væla, som duft  tå kjøpbrød og syn tå sirop.

 

Og flesket freser og kaffen putrer. Små munner pjatrer og nytt og viktig.

Mot mjuke kjakar stryk grove hender. Det lufter lørdan og godt og riktig.

 

Så sløkkjes lyset, så stilner ståket, og fire ungkroker ligg og snuser.

Og han og ho, det er godt å kjenne, den stille varmen som hemmet huser.

 

Takk for at dere hørte på, og lykke til med årets Fossedager.

 

Koppang, august 2019

Edvin Finstad