Det fins få skriftlige kilder som forteller hvor vanlig skogbrann var før i tida. Mange forhold indikerer at folk utførte taktiske skogbranner for å skaffe rydningsmark, brenning av vegetasjon for å skaffe beite og utmarkslåtter, samt svedjebruk slik vi kjenner det fra Finnskogen - Riksrådet forlangte etter vedtak i 1490 at hver bonde skulle legge ut et mål med rugbråte hvert år.Fra midten av 1600-tallet ga skogliene i innlandet etterhvert viktigste råstoff til tømmereksporten, og tømmeret oppnådde stor markedsverdi, særlig langs de store vassdragene. Christian IVs forordning av 1643 ga strenge restriksjoner på bråtebrenning, som ofte utviklet seg til villbranner. Bråtebrenning ble ytterligere innstrammet av Christian V i 1680-åra. Generalforstamtet (1737-46) ga et generelt forbud (1740) som strengt regulerte bråtebrenning. Visse lempninger ble gitt dersom garden manglet bråteland, men tømmerskogen måtte ikke skades, heller ikke unge furu-, gran-, og nyttige løvtrær. I Generalforstamtets første tid ble det trolig likevel brent adskillige bråter, som til dels ødela veksterlig ungskog. For nybyggerne i Sollia var nepesveer, det vil si mindre områder i skogen der det ble dyrket neper, av stor betydning iallfall til poteten ble en alminnelig kulturvekst en gang på 1800-tallet.

Pontoppidan (1752) skrev i Forsøk paa Norges naturlige Historie:
På mange steder gjør man stor bråtehugst og feller skogen alene for at rydde jorden og brenne aske til dens gjødning, hvorav såvel som av skjødesløshet oppkommer ofte uforvarendes den skadelige skogsild, hvilken sommerstid i den tørre mose som skjuler grunden, utbredes og griper så vidt om seg at trærne ligge i tusentall avsvidde ved rota og siden felles av vinden.

Den store skogbrannen
Kanskje var dette årsaken til den store skogbrannen i Atnelia omkring midten av 1700-tallet? Eller var det lynnedslag i tørr skog som var årsaken? Birger Strømsøe mente at skogbrannvernet hadde en markert gullalder på 1700-tallet da tømmerverdien var relativt høy, men et forfall i perioden 1800-1890, først og fremst fordi menigmann fikk stadig dårligere trening i å omgås ilden da myrmalmblestinga, rug- og nepebråtebrenninga samt kullbrenninga ble sterkt redusert. Med bedre organisering av skogbrannvernet fra midten av 1800-tallet, da tømmerverdien igjen nådde nye høyder, ble storbrannene mindre vanlig.

Stort brannfelt
Stubben på bildet står innenfor det drøye 3000 mål store brannfeltet som ble mellom Elgvad og Bakevja på nordsida av Atna. Det må ha vært en rotbrann der det lot seg gjøre å utvinne en sagtømmerstokk over det skadde området. Vi ser fortsatt en rekke slike stubber både innen for brannfeltet og andre steder i lia. Det kunne vært morsom å gjøre en årringsdatering på en del slike stubber for å se om det har vært mange skogbranner, hvor hyppig det har brent i furuskogen og om det kan la seg gjøre å se ettervirkninger i dag.

BB