To kvinners historie knyttet sammen på en merkverdig måte.

 

Av Jorunn Haugland Støen og Dagny Røstum Voll.

 

Vår bestemor på farsida het som jente Dagny Haugland og var fra Telemark. Ho ble født i 1888 på garden Haugland i Drangedal, der ho voks opp blant mor, far og sju søsken. Fra oppveksten var ho vant til å hjelpe til med gardsarbeid, husarbeid og husflid. Bestemor var flink til å fortelle fra barndommen sin, derfor fikk ho ofte spørsmål fra oss barnebarna om ”å fortæl fra gamle dager”. Senere resulterte dette i at ho i 1965 deltok med sin livshistorie i ”Minneoppgave for eldre”. Vi har derfor for ettertida en god del skriftlig stoff fra hennes hånd – noe som er mye verdt for hennes etterkommere i dag.

Etter folkeskulen, amtskulen og et vevkurs, var ho et års tid i tjeneste på Jæren. Bestemor var særlig interessert i all slags handarbeid. I 1906 kom ho inn på Den kvinnelige industriskule i Oslo, der ho hadde både teori og praksis, og lærte søm, veving, tegning og prydsøm. Ho broderte mye både i sin ungdom og i tida på Industriskulen, blant anna sin egen bunad, flere forseggjorte bluser og store duker. Etter to år på Industriskulen fikk ho i 1908 arbeid som handarbeidslærerinne på Sophies Minde i Oslo, en internatskole for vanføre. Arbeidet med de vanføre gjorde sterkt inntrykk på henne.

På Bondeungdomslagets store stevne i Oslo i 1908 traff Dagny den kjekke underoffiseren Olav Knutson fra Sollia i Østerdalen, og dermed tok livet hennes en ny retning. De giftet seg i romjula 1913 og flyttet til Sollia, der Olav hadde gått i gang med bureising. Garden fikk navnet Haugland etter heimgarden til bestemor i Drangedal. Det siste halvåret før de giftet seg, hadde bestemor brukt til å gjøre i stand utstyret ho skulle ha med seg inn i ekteskapet.

 

Bestefars bakgrunn som underoffiser inspirerte sterkt til samfunnsengasjement, og han var aktiv i Sollias styre og stell i et langt liv. Bygdas ordfører var han sammenhengende fra 1917-41, i tillegg til at han hadde en rekke andre verv på kommune- og fylkesplan. Bestemor var derfor den som tok seg av stellet i heimen og fjøset. Etter hvert fikk de tre barn: Magnhild f. 1914, Knut f. 1919 og Arne f. 1923.

 Bestemor vevde mye opp gjennom åra, både filleryer og andre tekstiler til huset (gardiner, handklær, sengetøy og ulltepper), stoff til klær, og løpere i ullgarn, gjerne plantefarget. Noe av det ho vevde er et stort divanteppe samt trekk til sofa og lenestol i samme mønster. Ho sydde klær til seg sjøl og familien, og bundingen var aldri langt unna. Men veving var nok det som sto hennes hjerte nærmest. Bestemor holdt vevkurs i Sollia, og arbeidet for å få husflidsprodukter omsatt i organiserte former. I tillegg var ho yrkesaktiv – i over 40 år var ho forretningsfører for Sollia trygdekasse ved siden av å skjøtte arbeidet med familie og husdyr.

Både bestemor og bestefar var glade i å lese, og de hadde ei stor boksamling av samtidig litteratur. Begge var ihuga nynorskfolk, og brukte nynorsk som målføre hele sitt liv. Noen av de beste barndomsminnene er fra ”gammelstua” på Haugland når bestemor leste høgt for oss fra ulike barnebøker. Og når bestefar hadde vært ute og reist, vanket det gjerne ei ny bok på oss ungene.

Bestemor budde på Haugland i Sollia hele sitt liv, men særlig på sine eldre dager reiste ho gjerne på besøk til slektninger i Telemark. Datteren Magnhild ble gift på nabogarden i Drangedal, og der var ho jevnlig, men heime var nok likevel alltid fjellbygda Sollia. Bestemor døde i 1971.

Mange av bestemors arbeider har vi tatt vare på, og tanken har vært der om å gjøre noe mer ut av disse fine tingene. Sjansen til det fikk vi sist sommer, da Kirkekretsen kvinneforening ble bedt om å stå for Liv i stuene på bygdetunet Uppigard Streitlien en søndag i juli. Og dermed kom en annen historie også for dagen…

 På Støen i Folldal levde Bersvend Hansson som først var gift med Marit fra Bustad. De fikk to døtre, men Marit døde i barselseng da den yngste ble født. Søstera Ingrid fra Bustad overtok stell av barn og hus på Støen etter henne som døde. Hun giftet seg senere med enkemannen. Som nummer fire i barneflokken ble det i 1875 født ei jente som fikk navnet Ingrid Bersvendsdatter Støen. Det ble sagt om Ingrid at ho var en livlig og kvikk jentunge, men da ho var 8 år ble ho sjuk av giktfeber. Familien på Støen skulle etter hvert få en hard skjebne. Tuberkulosen herjet hardt i denne tida, og på Støen døde mor og seks av ungeflokken. Faren satt da att med fire barn, Ingrid f. 1875, Hans f. 1878, Ingeborg f. 1881 og Per f. 1891. Halvsøstera Inger Marie f. 1870 var flyttet ut. Ingrid ble sjøl angrepet av tuberkulose i ryggen, noe som medførte at ho hadde mye vondt, ble låghalt, kroket og svak i rygg og bein, og hadde vanskeligheter med å forflytte seg. Ettersom Ingrid var den eldste gjenlevende i søskenflokken som budde heime, ble det nok hennes oppgave å ta seg av yngre søsken på tross av sitt handicap. Ho ble på denne måten bundet til familien og garden. Vi vet at det var først etter at faren døde i 1910 at Ingrid kom seg ut og ble tatt opp som elev ved internatskolen for vanføre i Oslo, Sophies Minde. Der gikk ho i ett år.

 Da Jorunn Haugland fra Sollia giftet seg og flyttet til Støen i 1978, la ho merke til at det var flere gamle handarbeider der som ho kjentes ved fra før. Mye var nemlig påfallende likt handarbeider etter bestemor på Haugland. Det viste seg da at Ingrid fra Støen hadde hatt vår bestemor Dagny Haugland fra Drangedal som lærerinne på Sophies Minde, og hadde sydd og vevd mange ting etter mønster fra henne. Så vidt vi vet, holdt disse to senere kontakten med hverandre opp gjennom åra.

 

Sjøl om Ingrid var dårlig til bens, tok ho seg fram innendørs ved å støtte seg på bord og benker. Utendørs om vinteren var framkomstmiddelet trulig hestskyss eller å bli skjøvet på spark. Det fortelles at ho sommerstid satt på en sykkel som ble trillet av to personer, gjerne unger på garden der ho var. Ingrid budde på Støen, men var ofte noen uker om gangen rundt både hos søskena sine og andre og hjalp dem med forskjellig arbeid som strikking, veving, søm og bøting av klær. Ho skaffa seg blant anna strikkemaskin. Ho ble kalt henholdsvis Ingrid ”mo’syst” eller ”fa’syst” etter som ho var hos Inger Marie i Streitlien, Ingeborg på Flyen, Per B. på Fasteplassen eller heime hos broren Hans på Støen.

 

Ingrid var også handarbeidslærerinne på Kirkekretsen skule. I denne tida var handarbeidsundervisningen ikke lagt inn i den daglige undervisningen, men var sammenhengende noen uker om gangen. Ingrid budde da på et rom på skulen mens undervisninga pågikk. Bjarne Støen fortalte at et par av de eldste jentene på Fasteplassen budde sammen med henne på skulen i disse periodene og hjalp henne med daglige gjøremål.

 

Ingrid var glad i unger og ungdom, og det var stas å komme inn i kammerset til henne på Støen. Ho var glad i musikk, og ville gjerne at ungdommen skulle lære å spille på trøorgelet hennes. Det er fortalt at den minste av ungene som ho var tante til på Støen, Erling, brukte sybordet til ”fa’syst” som seng da han var liten, og når han hilste på folk, presenterte han seg som ”Erling Sybord”!

 

Ingrid leste mye, og fortalte gjerne om slektas historie til de som var yngre. Gjennom brevskriving holdt ho kontakten med slekt og venner, ikke minst i Amerika. Hennes bror Per B. Støen skriver: ”Ho var frisk både i hovudet og i armane, og ho fekk ein lang arbeidsdag som ho nytta vel”. Ingrid døde i 1949.

 

Mange av håndarbeidene etter Ingrid er tatt godt vare på, og ved utstillingen på bygdetunet sist sommer samlet vi ulike handarbeider etter disse to kvinnene som på en merkverdig måte fikk sin historie knyttet sammen. Det var mange interesserte innom i Uppigard og studerte fint og forseggjort handarbeid og teknikker innen veving og søm fra først i forrige århundre. En arv å ta vare på, og som vi gjerne også viser fram ved en senere anledning.

 

                                                                                             

 

 

 

Kilder: Minneoppgave for eldre 1965 – Dagny Knutson.

Ætt og minne av Per B. Støen. 1966.

Bygdebok for Folldal – bind I.

Sollia I.