Publisert 14.04.2015 11:50
Dagen etter Storsleppet i Blank-Grytkoken/Ruudshytta, la Oddvar "Oskar"Dobloug og Rolf "Max" Øvergaard ut på "tur". De oppsøkte bla distriktssjefen i Guidbrandsdalen Wilhelm Molberg Nilseni fjellet mellom Lillehammer og Øyer. Mer om dette senere. Bla ble sabotasjeajksjoner mot Dovrenanen i samarbveid med lokale Milorg-grupper drøftet. Før på vinteren hadde Grebe-karene slått til mot jernvbanen i Breibygda i Fron i en egen aksjon.
Ottar Havn i Sel var en aksjonlysten kontakt i Sel. Vi siterer her fra Jon Vegard Lunde sin bok "Det var ei rar tid" (1982)"10. mars 1945 kom Oddvar Dobloug od Rolf Øvergaard fra "Grebe" til Otta. Oppdraget deres var å sprenge jernbanen i Rosten. Wilhelm Eckhoff ble kontaktet, og han svarte at det ville være ugjørlig. Vaktholdet var strengt, og det ville være umulig å komme fram og tilbake uten å bli sett. Og det ville være for mye snø til at en kunne komme unna.
Det var på tale at milorg i Vågå skulle stille folk til
disposisjon for en slik aksjon. Tanken var at de skulle rømme over Horgesetrene på ski. Men av en eller annen grunn ble det ikke noe av.
De to Linge-karene kom, og Eckhoff møtte dem i reiret. Han ba dem dra til Andor Rosten på Fagerli og se om det var gjennomførbart uten å ofre liv. De kom tilbake og var enige med ham.
Men de syntes det var harmelig å ikke få gjort noe. Eckhoff fikk fatt i Ottar Havn, og de diskuterte hvordan en best skulle forsinke toget. På Otta måtte alle togene fylle vann, og de fant ut at det ville være effektivt å sprenge pumpehuset.
Ottar Havn laget seg en nøkkel til pumpehuset. Han gikk inn og tegnet pumpemotorene - så var det klar bane for ekspertene. 16. mars slo de til.
De møttes i Verkensbakkene. Da de var kommet nesten til Stampen kom det ei drosje, så de måtte gjemme seg. Det viste seg siden at drosjesjåføren hadde sett dem og rapportert det.
Da drosja reiste, gikk de to på ski langs elva mens Ottar Havn syklet. De møttes ved sagflishuset.
Den tyske vakta hadde runden sin akkurat utenfor pumpehuset, men da han var i den nederste enden av vaktområdet sitt smatt Øvergaard og Dobloug inn i pumpehuset. Ottar holdt vakt utenfor og gav signal når vakta nærmet seg. Pumpeverket var i to avdelinger, så de boret hull i veggen for å koble luntene. De brukte en halvtimes "tidsblyant", og for å skremme tyskerne la de en ladning i snøen som smalt ved ti-tiden neste dag.
Ottar satte opp en plakat til stasjonsbetjent Lauritz Olsen om at pumpehuset var underminert. Han så plakaten og gikk vekk med en gang.
Da Ottar kom tilbake til sykkelen, var det et forelsket par like i nærheten. Han var på vei til å snu, men tenkte at fant noen sykkelen hans der, ville de få mistanke. Derfor dro han ned lua, satte navaren over bringa inne i jakka og gikk på dem. De flaug til hver sin kant.
Da han kom opp Verkensbakkene igjen, traff han sogneprest Nils Berg - i pratehumør.
- Nå, har du hørt noen nyheter, prøvde han seg.
- Jeg skal gi deg nyheter jeg. Kom deg hematt, for nå smeller det.
I det samme smalt det, og presten lå langflat nedover bakkene. Han så ut som en fallskjerm i den grå frakken...."
Oddvar Dobloug fortalte til underegnede (Jo Øvergaard) i 1984. -Je lo godt av denne skildringa og ser levende for meg presten . H
-Vi hadde på forhånd gått opp skispor på kryss og tvers for å forvirre evt etterølgere. Dessuten for å komme raskt unna når tidsblyantene
var "trykket". Vi stod litt oppi lia. Det var en voldsom smell og ildsøyla slo opp himmelhøgt. 30 kg amerikansk plstic-sprengstoff og detonerende lunter rundt mange kanner med bensin som vi fant utafor og bar inn.ra smell! Vi hørte senere at smellen var hørt fra Vinstra til Vågåmo.Bare grunnmuren stod att av pumpehuset.
Ennå mens smellen rullet mellom fjellene lød tyske kommandorop. Jeg ble imponert over hvor raskt og effektivt de bemannet sin sikkert forhåndsuttatte stillinger. Bla kom det tyske sokldater springende oppover veiene i lia der vi stod. Men vi hadde jo ski og flere løyper å velge mellom fortalte Dobloug.
-Turen over fjellet til Sollia vart strabasiøs.Full sorm slettet spora våre men vinden var så stri at vi måtte holde ui hvernadre for ikke å komme bort fra hvernadre i snøføyka.
Hva som hendte videre kan du lese om her