Hensikten med prosjektet(Decline in Norway spruce), er å tilegne seg kunnskap om alternative treslag og skogbehandling som kan bli aktuelt der klimaendringer gjør ensidig granplanting sårbart.

Seniorforsker Palle Madsen har en praktisk tilnærming til foryngelse og skogbehandling i sammenheng med kravet om bærekraftig drift og endringer i produksjonsbetingelser. Ellen Finne har oversatt til norsk en artikkel han har skrevet der han stiller spørsmålet om dagens skogbruk og dets rammer vil sikre produktivitet i et tilstrekkelig omfang til at ettertiden vil betegne det som bærekraftig?

 Arbeidsgruppen består – foruten Madsen, av Ellen Finne, Fylkesmannen i Vestfold, Jon Økter, Re kommune, Trond Schmidt, privat skogeier / Andebu kommune, Tom Horntvedt, Viken Skog BA, Eivind Skurdal, driftssjef skogkultur, Fritzøe Skoger, Jon Engelstad, privat skogeier, Nicolaus Wedel Jarlsberg, privat skogeier og Knut Ivar Løken, Fylkesmannen i Vestfold. 

 Bærekraftig forvaltning av skog hviler på tre søyler:
- produksjon og økonomi
- økologiske og miljømessige funksjoner 
-  biodiversitet og Sosiale funksjoner som rekreasjon, helse og kultur.

 Klimaforandringer og nye trusler fra sykdommer, skadedyr og balansen mellom treartene blir en utfordring for en bærekraftig utnyttelse av skogen. I de siste årtiene har det vært lagt stor vekt på hensynet til de økologiske og sosiale søylene, og på styrking av skogens bærekraft i overensstemmelse med bærekraftbegrepet slik Gro Harlem Brundtland definerte det. Dette må ses i lys av at hovedinnsatsen i skogforvaltningen gjennom de siste hundre årene har dreid seg om å øke og effektivisere skogproduksjonen, etter flere århundrer før det med overavvirkning og avskoging til bl.a. bergverk, jernverk, skipsbygging, tømmereksport og beitebruk.

 

Den sterke prioriteringen av de økologiske og sosiale søylene i skogsdriften de seneste årtier har delvis skjedd på bekostning av produksjon og økonomi. Denne utviklingen er logisk fordi de økologiske og sosiale hensynene for alvor kom på den offentlige og politiske dagsorden på 70- og 80-tallet, og fordi prisene på virke generelt har vært sviktende i samme tidsrom.  Imidlertid vil framtiden hverken bli som nåtiden eller fortiden. Etterspørselen etter trevirke kan komme til å øke betydelig, og endringer og stadig tilpasning av skogsdriften vil bli nødvendig. En relativt ny EU-rapport om framtidens endringer i utbud og etterspørsel av trevirke fastslår at forbruket fortsatt vil øke vesentlig i EU – særlig forbruket til bioenergi.

 

 

Fig. 1. Forventet utvikling for tilgang og forbruk av tre i EU. Med hensyn til utbudet er ca 2/3 skogsvirke, mens ca. 1/3 kommer fra kilder utenfor skogbruket (Mantau et al. 2010).

 

Tre er den viktigste kilden til bærekraftig energi i EU. Samtidig har de nordiske landene vedtatt en ambisiøs strategi om å være uavhengig av fossilt brensel i 2050. Tre til bioenergi utgjør i Norge, som i Sverige, Finland, de baltiske landene og Polen, en meget stor andel av energiforsyningen.

 

 

Fig. 2. Andel av trebasert bioenergi av den totale mengden vedvarende energi i de enkelte EU landene og EU i gjennomsnitt, EU 27 (Mantau et al. 2010).

 

 

Tre fra bærekraftig skogsdrift er også et av de mest klimavennlige råvarene i bygg, fordi det erstatter mer energikrevende og dermed ”klima-fiendtlige” materialer som f.eks. stål, aluminium, betong og tegl. Trevirke i bruk som bygningsmaterialer representerer et CO₂-lager, og etter endt bruk kan det enten resirkuleres eller brennes, og bidrar til å erstatte fossilt brensel.

 

I EU-WOODS rapporten (Mantau et al. 2010) presenteres scenarier for framtidens utbud og etterspørsel av tre i EU. Prognosene viser at forbruket vil stige raskere enn utbudet, og at de to kurvene kan krysse hverandre i løpet av 5-20 år. Det betyr at hvis skogbruket i framtiden skal leve opp til bæredyktighetskriteriene og samtidig oppfylle framtidige generasjoners behov for trevirke, bør vi nå få et betydelig økt fokus på produksjon i overensstemmelse med alle tre søylene for bærekraft. På tross av at det utvikles optimale metoder og strategier, vil det alltid være en stor utfordring å unngå å begå feil. Det er nesten uunngåelig fordi skogbruket alltid er tvunget til å handle i forhold til en relativ fjern og ukjent framtid. Derfor er det viktig at all relevant og tilgjengelig kunnskap og erfaring – nasjonal så vel som internasjonal - brukes til å utvikle nye metoder og strategier for skogbehandling. I tillegg må vi lære av historien for å unngå å gjenta feil som er begått tidligere.

 

 

Fig. 3. Prognose for utbud og etterspørsel av tre i EU i forskjellige scenarier (Mantau et al. 2010).

 

 

De trærne som vi etablerer nå får avgjørende betydning for om skogen i framtiden kan oppfylle kommende generasjoners behov. Det tvinger oss til å overveie grundig hvordan vi nå forynger skogen.

Trærnes og dermed skogens framtidige funksjoner og bærekraft er avhengig av sunnhet, stabilitet og vekst. Trearter som ikke er tilpasset framtidens klima, eller som blir rammet av sykdommer og skadedyr, vil ikke bidra positivt, men true skogenes funksjoner. Det vil også svekke skogens kapasitet for å ta opp og binde CO₂ og dermed svekke skogens rolle for å motvirke ytterligere klimaforandringer. Hvis vi nå etablerer trearter som bare er tilpasset nåtidens kår, kan vi påføre våre etterkommere store problemer.

 

Prognoser for klimaforandringer peker på at nåværende klima i Belgia og Nord-Frankrike er det klimaet som kan forventes i lavlandet i Sør-Norge om 100 år. De skogtypene som nå finnes i Belgia og Nord-Frankrike er tempererte (varmekjære) løvskoger som er vesentlig forskjellige fra vår nåleskog med gran som hovedart.

 

Tre spørsmål som må stilles i forbindelse med treslagsvalg er:

1. Vil våre nåværende viktigste, og naturlig hjemmehørende treslag være de best tilpassete til framtidens klima?

2. Hvis ikke – hva er da alternative trearter som vil være sunne og produktive under framtidens klima, sykdoms- og skadedyrpress?

3. Kan alternative trearter oppfylle framtidens mål for bærekraftig skogsdrift – herunder produsere den kvalitet og volum som framtidige generasjoner får bruk for?

 

I Sør-Norge er det mange steder dårlig sunnhet på gran i lavlandet. Flere skogeiere har erfaring med kulturbestand hvor veksten avsluttes i relativt ung alder, og avvirkningen har blitt gjennomført langt tidligere enn de normalt ville ha praktisert

 

I de senere årene har noen av de naturlig hjemmehørende treslagene i Sør-Norge vist alvorlige tegn på svekkelse, og det kan stilles spørsmål om gran fortsatt vil være et sikkert treslagsvalg på alle de lokalitetene der den plantes i dag. Dette er en stor utfordring fordi gran utgjør hovedtreslaget i hele denne regionen, og er sammen med furu, det viktigste treslaget for norsk treindustri. Hvilke arter kan eventuelt erstatte gran? Vil det umiddelbare svaret med utgangspunkt i norsk skogdyrkningstradisjon og Skogloven være at alternativet til gran er andre, naturlig hjemmehørende treslag som bjørk, eik, bøk og ask? Eller kan klimaendringer åpne muligheten for nye treslag der dagens hjemmehørende trearter ikke nødvendigvis gjør framtidsskogen mest robust?

 

Det er behov for analyser av hvilke lokaliteter der det kan bli aktuelt å erstatte gran, og om f.eks. eik og bøk i en eventuell ny rolle som hovedtrearter vil være i stand til å produsere de etterspurte treproduktene i tilstrekkelig volum og kvalitet. Overgang fra så og si bare levering av gran- og furutømmer til mer løvtrevirke vil også medføre et markant skifte for industrien.

 

Denne situasjonen, i kombinasjon med framtidens krav til skogens sunnhet og produksjon reiser et fundamentalt spørsmål i forlengelse av spørsmålet om treslagsvalg:

Er det kun de artene som naturlig har funnet veien til Norge i den relativt korte perioden som er gått siden siste istid, som er aktuelle framtidstrær?

 

I henhold til Naturmangfoldlovens forslag til forskrift om planting av fremmede treslag, er svaret på spørsmålet ja, men historien viser at det kan være risikabelt å forvalte framtidens skogressurser uten å ta hensyn til at naturen er i stadig endring.

  

Arbeidsgruppen vil i fagsamlinger sette fokus på konkrete problemstillinger som er viktige for at bærekraften opprettholdes og skogeierne får flere ’verktøy i verktøykassen’ i lavlandet i Sør-Norge. Først og fremst ved å øke kunnskapen om foryngelse og skogbehandling på lokaliteter der arter som eik, ask, bøk, or og bjørk har gode produksjonsbetingelser.

 

Ask er nå rammet av den alvorlige askskuddsyken i store deler av Europa. Derfor er riktig proveniens høyaktuelt for ask, men det gjelder også for andre viktige løvtrearter. Valg av proveniens og genetisk materiale kan bli et særdeles viktig parameter for trærnes og dermed skogens framtidige sunnhet og produktivitet.

 

Gruppen ønsker også å undersøke potensiale og mulighetene hva gjelder andre og ikke hjemmehørende skogstrearter. Erfaringer fra Danmark og Sør-Sverige viser at endrete vekstbetingelser fører til at ’nye’ treslag uansett vil vandre nordover og etablere seg naturlig; slik som bøk nå sprer seg stadig lenger nordover og innover i Vestfold. Målet er å begynne å samle kunnskap og erfaring, samt iverksette enkle forsknings- og demonstrasjonsforsøk som kan gi oss og våre etterkommere et bedre grunnlag for å treffe viktige beslutninger.

 

Institutt for skog og landskap har etablert et forskningsprosjekt for å avklare årsaker og mulige mottiltak mht. sunnhetsproblemer i gran. Vekst- og sunnhetsproblemene minner om et tilsvarende fenomen (”røde rødgraner”), som man fant i Danmark og Sør-Sverige rundt 1990. Tørkestress som følge av forutgående stormskader, som resulterte i rotrykking og brudd på dyptgående røtter, antas å være noe av forklaringen. (Nielsen, 2009).

 

 

Referanser:

Mantau, U. et al. (2010). EUwood - Real potential for changes in growth and use of EU forests. Final report. Hamburg/Germany, June 2010. 160 p.

 

Thomsen, I.M., Skovsgaard, J.P., Jørgensen, B.B. (2010). Asketoptørre og honningsvamp. Skov & Landskab. Videnblade Skovbrug nr. 8.7-46. Skov & Landskab, Københavns Universitet.

  Forfatter: Palle Madsen, Skov & Landskab, Københavns Universitet og Ellen Finne, Fylkesmannen